Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Distriktskommunene avfolkes, er det styrt politikk?

Staten hindrer generasjonsskifte på marginale landbrukseiendommer og bidrar til at bygder fraflyttes og kulturlandskapet gror igjen.

Kritisk: Folk som vil holde gårdsbruk og jord i hevd, får nei, skriver innsenderen. Foto: Oskar Puschmann
Kritisk: Folk som vil holde gårdsbruk og jord i hevd, får nei, skriver innsenderen. Foto: Oskar Puschmann

Stadig skriver politikere og andre grupper om tiltak for å stoppe den økende fraflyttinga fra distriktene. Det ene fantasiforslaget etter det andre som er like umulig å gjennomføre.

Jeg og min familie bor i en distriktskommune i Nord Troms med stadig nedadgående folketall. Det ble 270 færre innbyggere i Nord-Troms i 2021, med økende eldre befolkning, og barnetallet reduseres kraftig.

Kommunesamfunnet tappes for fagfolk. Vår del av kommunen og andre bygder er politisk vurdert å være fraflyttingsdistrikt gjennom flere år. Barneskolen ble nedlagt i 2009, og en grunn var drastisk nedgang i barnetallet.

Myndighetene har utpekt kommunen som et LNFR område, som betyr at i kommunens arealdel er definert som landbruk, natur- og friluftsformål, og reindrift. Det kreves dispensasjon for å bygge bolig her, jfr plan- og bygningsloven § 19-2. Og til alt overmål er bygda definert som kjerneområde for landbruk i Storfjord kommune.

Det er slik at stort sett hele Storfjord kommune er definert som kjerneområde for landbruk, satsningsområde for jordbruk. Hva betyr det, i en fraflyttingskommune i distriktet?

Det er ca 20 km fra Oteren vegkryss til Furuflaten. På hele denne lange strekninga, er det nå kun ett eneste geitbruk igjen. Alle småbruk på vestersia av Storfjord er lagt ned. Har statsforvalteren som tilsynsmyndighet noen ganger gjort et tilsynsbesøk eller gjort seg kjent i dette LNFR-området, kjerneområde for landbruk? Vet myndigheten at alle bruk er lagt ned?

I vår bygd Elvevoll er åtte småbruk lagt ned de siste 15-20 år. Resultatet er at skogen vokser villig inn på de gamle jordene. Vi har svært gode utmarksbeiter og fjellandskap som sauebønder i Lyngen bruker. Vår bygd ville egne seg meget godt til sau, geit og hest og kjøttproduksjon, sammen med potet- og bærdyrking.

Vi har opp gjennom årene tilbudt vår lille jordlapp (ca 30 dekar) som ekstrajord til de bøndene som fortsatt drev jordbruk i kommunen. Og en ung bonde prøvde seg ett år. Men våre små bruk langs fjorden er kultivert for hand og med hest! Og med små traktorer, tohjulinger. De store, moderne kjøretøyene blir for tunge. Det kreves total drenering og nydyrking for å kunne bruke en tidsmessig traktor med utstyr. Hvem påtar seg det på lånt og brattlendt jord?

Vi prøvde også å invitere til utlån av hestebeite (på gammel dyrket mark), men det var ingen hesteeiere som fant det interessant. Så etter 10 års tid voks skogen tett inn på de gamle høyamarkene.

Så ønsker neste generasjon å overta vårt nedlagte småbruk, i den hensikt å ta opp småskala-drift og ta vare på jordbruksarealet. Det er i dag flere yngre folk som ønsker et lite småbruk som tilleggsnæring.

Som regel er det generasjonsskifte som er aktuelt. Neste generasjon må ha egen bolig i tilknytning til småbruket. Men der står Statsforvalteren og hevder myndighetenes rett til å nekte fradeling til boligformål etter jordloven. I vårt tilfelle henviser statsforvalteren dem til å bygge hus på et ikke opparbeidet boligfelt 1 km fra småbruket. Er det noen som driver småbruk på avstand?

Kommunen har enstemmig vedtatt dispensasjon tre ganger, slik at de kan bygge på omsøkt tomt. Men statsforvalteren overprøver kommunale vedtak og avslår uten å blunke.

Tar statsforvalteren ingen hensyn til Jordlova? Formålet er variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklinga i området med hovedvekt på hensyn til bosetting, arbeid og driftsmessige gode løsninger .

Det er 3-4 andre unge familier som ønsker å bygge på familiens eiendom, etablere generasjonsskifte og ta opp småskala drift som tilleggsnæring. Alle står uten den muligheten, ettersom det er kjent at statsforvalteren overprøver kommunens ønsker og planer. Kommunens adgang til bruk av skjønn og prioriteringer har ingen betydning.

I vårt tilfelle har ungfamilien fått dispensasjon fra kommunen, til omdisponering for å bygge hus på eiendommen . Men ingen banker vil gi lån til bolig på en landbrukseiendom i distriktet. En bolig fast i en liten eiendom vurderes ikke salgbar.

Landbruksbanken er borte. Og banker vi har kontaktet viser til lokalbank, som er Sparebanken Nord-Norge.

Sparebanken, som familien har vært kunder av i titalls år, de låner ikke finansiering til boligbygging på landbrukseiendom i distriktet! De betrakter markedsverdien på slike boliger på eiendommen som altfor låg, i tilfelle at banken må selge boligen. Hvor er samfunnsansvaret?

Kommunen har vedtatt tre ganger enstemmig og gitt dispensasjon slik at ungfamilien kan bygge hus på eiendommen. Men:

1) Sparebanken Nord-Norge krever at boligen står på egen tomt, at boligtomta fradeles fra eiendommen.

2) Statsforvalteren og fylkeskommunale myndigheter nekter tillatelse til å fradele tomta, på grunn av jordvernhensyn, i et feilaktig satsningsområde for jordbruk, der alle små bruk er lagt ned.

Konklusjon: Fraflytting. Nedbygging. Rasering av distrikskommuner.

Neste artikkel

Ting vi lærte av Freya