Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det norske måltidet som eksportvare

De utenlandske turistene kommer tilbake neste år. Da må vi unngå uhell, og ha en langsiktig plan for måltidene. Som nasjon kan vi vinne verden tallerken for tallerken, men da må vi også satse på måltidsopplevelser.

Form for eksport: Tilreisende som kommer hit med sine mager og sin utenlandske valuta. De skal ha tre måltider om dagen, og tar med seg måltidsopplevelsene når de reiser hjem. Her fra Villa Mat og Mer i Mysen. Foto: Mariann Tvete
Form for eksport: Tilreisende som kommer hit med sine mager og sin utenlandske valuta. De skal ha tre måltider om dagen, og tar med seg måltidsopplevelsene når de reiser hjem. Her fra Villa Mat og Mer i Mysen. Foto: Mariann Tvete

Jordbruket har nær null produkteksport. Norge er et lite land, med beskjeden befolkningsvekst, og med det begrenset markedsvekst. Og det er grenser for hvor mye en mage kan romme.

Kombinert med økt import, vekstambisjoner både med spesialiteter og konvensjonell produksjon, og stadig nye veganske og vegetariske substitutter for konvensjonelle produkter, blir ikke manøvreringsrommet i markedet større.

Men det finnes kanskje en lavthengende frukt når det gjelder å utvikle marked og markedsstørrelsen i Norge, i hvert fall når vi ikke har korona: Måltidseksport. Tilreisende som kommer hit med sine mager og sin utenlandske valuta. De skal ha tre måltider om dagen, og tar med seg måltidsopplevelsene når de reiser hjem. Det kan defineres som en form for eksport.

Måltidseksport gir omsetning lokalt og minner i utlandet, og enda flere gode måltid utgjør et uforløst potensial for måltidsturisme. Men da må vi jobbe målrettet basert en bedre forståelse for hvordan de mange millioner måltidene skaper verdier i mat- og reiselivssystemene.

Den norske reiselivsmarkedsførerens arbeidshypotese var i mange tiår at ferie- og fritidsreisende kommer hit på grunn av naturen. Det har ligget til grunn for markedskommunikasjonen, og gitt Norge en sterk posisjon som naturdestinasjon. For de fleste moderne reisende er natur alene ikke nok. Derfor ble måltid fornuftig nok inkludert i reiselivsstrategien for fire år siden, med ditto endring i den nevnte internasjonale markedskommunikasjon.

"Norge bør ha en egen strategi for måltidsturisme der måltidet står i sentrum."

Overraskende nok er det likevel ikke utviklet en strategi for måltidseksport og -turisme, selv om rundt 25 prosent av en reisendes budsjett brukes på mat og drikke. Den svenske stat og sammenslutninger av næringsmiddelvirksomheter anslår egen måltidseksport i 2019 til 52 milliarder kroner. Det er egne utviklingsprogram på måltidsturisme og det investeres årlig i aktivitet som fremmer Sveriges posisjon i denne lukrative og voksende nisjen av internasjonalt reiseliv.

Annonse

I Norge er det gjort flere strategier og utredninger, som for gårdsturisme og småskala matproduksjon. Til og med kulturlivet har en reiselivsstrategi. Felles for flere av disse strategienes handlingsplaner i stor grad tar gode måltid og fagsterke kokker for gitt.

Dermed bygges og pusses det, investeringer i «hardware». «Software’n»; i form av fagkunnskap, kreativitet og know-how’en som skaper måltidsopplevelsene ved landets spisesteder, er vanskeligere å få etablert en større satsning på. Men det er en sammenheng mellom spesialiteter og gode spisesteder med norsk profil.

Norge bør ha en egen strategi for måltidsturisme der måltidet står i sentrum. Måltidet er arenaen der matvare, kokk og gjest forenes i opplevelser, fortrinnsvis unike.

Norge har endelig fått en gruppe spisesteder med oppsiktsvekkende gastronomi gjennom våre Michelinrestauranter, og flere er up-and-coming. De har skapt seg en posisjon i internasjonal gastronomi til tross for rekrutteringsproblemer, høy komparativ matmoms, reguleringer som tidvis er komiske og en befolkning som gjennom en generasjon er lært opp til at matens fremste egenskap er lav pris.

Disse ledende kokkene lykkes med å overleve i et knalltøft, åpent og internasjonalt marked på grunn av sin dyktighet og entusiasme for faget, nettverk og evne til å leve på lav inntekt i lang tid. Det er knallhardt arbeid.

Jeg savner tall og fakta, sammensatt i en tydeligere analytisk forståelse, og etter hvert en strategi for gastronomiens rolle i det norske mat- og reiselivssystemet. En konkret offisiell strategi for måltidsturisme, slik vi har for for kultur, landbruk og reiseliv.

Svar på spørsmål som: Hva skal til for å bli et attraktivt internasjonalt reisemål for matinteresserte? Hva kan vi gjøre med måltidseksporten for å øke dens verdi og ringvirkninger lokalt? Hvilke investeringer bør fellesskapet gjøre? Hva er verdien av en god kokk?

Dette angår både norsk matproduksjon og norsk reiseliv, og i høyeste grad landets vilje til å satse på rekruttering, utdanning og utvikling. Kort sagt, utvikle alle ingrediensene i det gode måltidet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller gode arbeidsforhold i transportbransjen enn EUs rigide regler