Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det knirker i vårt demokrati

Det er i dag tydelige sosiale og geografiske forskjeller i hvem som deltar og opplever at de har innflytelse på politikk. Det må norske politikere ta på alvor.

Mens demokratiet er under press i land som USA, Polen og Tyrkia, slår vi i Norge oss ofte på brystet med topplasseringer på internasjonale demokratikåringer. Tilliten til institusjonene er høyere enn i de fleste andre land, og tilliten til norske politikere har dessuten økt siste 15 år.

Likevel ser vi også i Norge noen utviklingstrekk som gir grunn til uro, slik Tankesmien Agenda peker på i et nytt notat.

Å stemme ved valg er en viktig demokratisk rettighet. I et demokrati som det norske skulle man tro at valgdeltakelsen var svært høy, siden vi ligger helt i toppen på tillit til institusjoner. Med en valgdeltakelse ved forrige stortingsvalg på 78,2 prosent kommer riktignok Norge ut blant den øvre halvdelen av europeiske land, men vi kommer langt svakere ut enn våre naboland. Både Sverige og Danmark har en valgdeltakelse på rundt 85 %.

Ved kommunevalg er tallene enda lavere. Kun 6 av 10 brukte stemmeretten i 2015 – den nest laveste andelen siden 1922.

Dessuten er det store forskjeller når det gjelder hvem det er som stemmer.

• Nesten samtlige av velgere med universitets- eller høyskoleutdanning stemte ved forrige stortingsvalg. Blant dem med grunnskoleutdanning stemte bare 65 prosent, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

• Høy inntekt gjør det også langt mer sannsynlig å finne veien til valglokalet. Ved stortingsvalget i 2013 hadde personer i høyeste inntektskvartil mer enn 20 prosentpoeng høyere valgoppslutning enn dem i den laveste.

Vi ser også store sosiale forskjeller når det gjelder befolkningens tillit til politikere, interesse for politikk og trygghet på egne politiske evner. Det er for eksempel langt flere blant dem med videregående eller grunnskoleutdannelse som mener man i liten eller ingen grad kan påvirke det politiske systemet, enn blant dem med høyere utdanning, viser tall fra den europeiske sosialundersøkelsen i 2016.

Et sunt demokrati forutsetter at alle deltar på like fot. Slik er det ikke i dag.

Geografi spiller også inn. En lang rekke indikatorer tyder på at Oslo-regionen skiller seg ut i synet på demokrati. Både tillit, interesse og ikke minst tro på at man kan påvirke systemet er større i dette området.

Annonse

For eksempel mener én av fire i Oslo og Akershus de kan påvirke det politiske systemet i stor eller veldig stor grad. Bare 15 prosent i resten av landet mener det samme. Også blant personer med lik utdanningslengde, er tallene høyere i hovedstadsområdet.

For mange kan det være vanskelig å identifisere seg med dagens politikere. Kun 2 av 10 personer på Stortinget eller i regjeringen har yrkesfagsbakgrunn, mens over 7 av 10 har en bachelorgrad. For samfunnet er tallet 5 av 10 med yrkesfag, og 32 prosent med bachelorgrad. Det er en utfordring dersom man ikke har tiltro til at de som sitter ved makten løfter de utfordringene man selv er opptatt av.

Et annet eksempel som kan gi følelsen av avmakt kan være «jussifiseringen» av politikken. Ofte bes jurister om å løse politiske floker, i stedet for at politikerne avklarer regler og staker ut en kurs.

Vi ser også eksempler på at politikere skyver avtaler foran seg. Når regjeringen ønsker å åpne for flere private aktører i velferdssektoren, kan de for eksempel si at EØS-organet ESA krever at vi likebehandler offentlige og private. Det de ikke sier, er at det også er opp til norske myndigheter å bestemme hvor det faktisk skal være konkurranse, og dermed er krav om slik likebehandling.

For å motvirke at den voksende avmakten til politikken vi ser i stadig flere land også gjør seg gjeldende her hjemme, er det flere ting vi må gjøre.

For det første trenger vi en ny makt- og demokratiutredning. En hovedkonklusjon i 2003 var at det representative folkestyret er svekket i alle ledd, samtidig som rettssystemets makt øker. Mye har skjedd på 15 år. Blant annet har vi sett en rask teknologisk utvikling som bare vil bli sterkere i tida som kommer. Dette påvirker naturligvis også demokratiet på mange områder.

I tillegg må vi forsterke den politiske deltakelsen. Partiene må for jobbe for å finne nye måter å rekruttere folk i framtida. På tross av at tilliten til politikere generelt går opp, er det rekordlave to prosent som sier de er aktive medlemmer i partier ifølge SSB.

Mer makt samles på færre hender. Vi kan også prøve ut nye tiltak som bidrar til at flere aktivt deltar i demokratiet på andre måter. Et eksempel er såkalte «borgerråd», som er prøvd ut med stor suksess andre steder, som i Melbourne i Australia der 43 mennesker i 2014 ble valgt ut til å foreslå bypolitikk for de neste ti årene. Til rådighet fikk de fire måneder og fire milliarder australske dollar. Resultatet var at over 90 prosent av forslagene ble vedtatt av bystyret året etter.

Et sunt demokrati forutsetter at alle deltar på like fot. Slik er det ikke i dag. Det krever politisk innsats.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Stopp sentraliseringa