Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det går en stråmann gjennom landbruket

Vi skulle tro landbruket trenger alt man kan få av venner og allierte. Dessverre ser vi en påfallende trang til å dyrke kunstige fiender.

Dropp spøkelser og stråmenn, ta en sakligere tone overfor de mange som bare ønsker seg mer av det beste innen norsk landbruk, skriver Tore Jardar Wirgenes (bildet) og Tore Bergum. Foto: Siri Juell Rasmussen
Dropp spøkelser og stråmenn, ta en sakligere tone overfor de mange som bare ønsker seg mer av det beste innen norsk landbruk, skriver Tore Jardar Wirgenes (bildet) og Tore Bergum. Foto: Siri Juell Rasmussen

Det kan være utfordrende å holde motet oppe for bonden, når inntektsgapet øker og gevinsten av ens egen effektivisering kommer handelsmenn og forbrukere til gode. Vi skulle tro landbruket trenger alt man kan få av venner og allierte. Dessverre ser vi en påfallende trang til å dyrke kunstige fiender.

Erling Kjekstads kommentar 9.5. oppsummerer holdingen godt: ”Se på bøndenes konkurrenter og motspillere,” skriver han, og pensler ut en bred og brokete front bygd rundt debattene om klima, kjøtt, dyrevern, sunn mat, lønnsevne og ”alle andre sakene som berører landbruket”. Forstår vi han rett, mener han at de fleste med avvikende syn på ”alt som berører landbruket” er små minoriteter som bråker nok til å få opinionen med seg. Det høres fælt ut: En liten slu fiende som drar massene med seg i kampen mot troskyldige bønder.

Les kommentaren til Nationens Erling Kjekstad:

Kjekstad har rett i at det finnes marginale grupper blant oss, med sterke meninger og smalt fokus. Vi kjenner sorten fra Bygde-Norge også. Det vi ikke forstår er trangen til å blåse disse opp til symbol på alt og alle som ikke går helt i takt. For dem som foretrekker at ting er som de er, er det nok tjenlig å karikere enhver kritiker. La oss male veganske byfolk som fanden på veggen, mens vi signerer avtaler om billig kraftfôr og sentralisering, liksom. For folk som egentlig vil noe annet er denne offermentaliteten verken tjenlig eller kledelig.

La oss male veganske byfolk som fanden på veggen, mens vi signerer avtaler om billig kraftfôr og sentralisering, liksom.

Selv om det bare er 2 prosent vegetarianere i Norge, favner engasjementet for miljø, helse og dyrevern langt bredere. Det vet næringas folk, og de bruker det aktivt i egenreklamen så lenge de får sette standarden selv. Men når noen ønsker seg litt mer enn den gjennomsnittlige bondelagsbonden til enhver tid kan framby, blir det skummelt. Vi har vært med lenge nok til å huske sukk og hånflir over krav som næringa i dag er stolte over å ha oppfylt.

Dette gjelder selvsagt ikke alle. Det er mye å være stolt av i norsk bygdekultur, her finnes rikelig med opplyst og framoverlent tenking. Nationen har gjerne lederartikler og kommentarer som utfordrer såre punkt som medisinbruk, vanskjøtsel og kraftfôrbruk. Rådgivere og forskere plukker opp nye trender, og enkelte tillitsvalgte er heller ikke redde for snakke om fordeler ved endret produksjon og matvaner. Dette siste er ofte et stridstema, men i klare stunder virker de fleste å sirkle rundt det eneste fornuftige: Produser mest mulig menneskemat der vi kan, bruk resten til dyrefôr.

Annonse

Gjør vi dette i rett kombinasjon med agronomi og politikk, får vi økt sjølforsyning og matsikkerhet. Miljø og dyrevern trenger ikke stå øverst på lista hvis det skjærer i ørene, det kommer gjerne som en god bonus uansett. Resten blir i grunnen et regnestykke over hvilke ressurser vi har og hvordan vi nytter dem optimalt. Her er gjort flere arbeid, det grundigste er kanskje rapporten Future Nordic Diets. Den viser hvordan Norden samlet kan brødfø langt flere enn i dag, men akk, som vanlig betyr optimal ressursbruk mindre kjøtt.

Da rapporten ble omtalt her i avisa (16.1.18) gikk det bra, kanskje fordi det var NBS-lederne Merete Furuberg og Stein Brubæk som førte ordet, og kanskje fordi overskriften var ”Spis biff med god klimasamvittighet”. Men teksten foreskrev altså 70 prosent kjøttkutt. Det burde være enkelt å fatte: Mindre kjøtt betyr ikke intet kjøtt.

Å nevne kjøttkutt ser ellers ut til å utløse noen inngrodde reflekser, og særlig om noen ”utenfra” tar ordet. Vi snakker langt fra om alle, men man trenger ikke bla lenge i landbruksmedia og ditto kommentarfelt for å finne den stråmannen som vil ha alle på vegetarkost, peker ut kua som den store klimasynderen (men selv flyr verden rundt), og generelt forstår lite av de jordiske realitetene.

Mindre kjøtt blir synonymt med intet kjøtt, gjengroing, import, nedleggelser, misforståelser om metan og alt som ille er. Slik Kjekstad sauser sammen veganisme, kjøttfri skolelunsj og regjeringens smålåtne bidrag i årets oppgjør. Det hjelper lite hvor mye MDG eller andre ”miljøfolk” skriver og snakker om gras, sjølforsyning, importvern og lønnsevne, at vi alltid tilbyr mest i jordbruksoppgjøret, det preller av.

Vi kan forstå at andre politikere er redde for konkurranse, men uviljen strekker seg jo langt utover Senterpartiets kamp om definisjonsmakta. Man kan gjenta landbrukets egne slagord ordrett, det blir feil uansett. Eller man snakker rett og slett forbi, roper i ansiktet på stråmannen det er så deilig å hate.

Kjekstad foreslår at bøndene tar etter NOAHs radikale aktivisme for å vekke sympati. Vi foreslår å heller starte med å ta imot dem som venter på å få venneforespørselen godkjent. Dropp spøkelser og stråmenn, ta en sakligere tone overfor de mange som bare ønsker seg mer av det beste innen norsk landbruk. Legg vekk det syndromet Raga Rockers skildret så godt: ”Han der ække sånn som deg, skynd deg bort og ta’n.”

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mangelfull dyrevelferd