Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Derfor vil jeg bli bonde

Skal vi klare å få til et bærekraftig matsystem kan vi ikke lenger ta bonden for gitt.

Nasjonal sikkerhet: Landbruket må sidestilles med helsevesen og forsvar, mener Gunhild Stordalen. Foto: Lars Bilit Hagen
Nasjonal sikkerhet: Landbruket må sidestilles med helsevesen og forsvar, mener Gunhild Stordalen. Foto: Lars Bilit Hagen

Situasjonen er prekær. Krisene ruller inn over oss. Klimakrisen, covid og pandemirisiko, elleville strømpriser og krig. På hver sin måte viser de hvor avhengige vi er av bonden – og hvorfor vi nå må snu om på hvordan vi skaffer oss maten vår.

Altfor lenge har vi tatt bonden for gitt. Så lenge vi stadig effektiviserer, skal liksom alt gå bra. Selv om det betyr at flere bruk legges ned og stadig flere områder gror igjen. De som er igjen, må drive mer intensivt og forpakte mer og mer jord for å holde inntekten noenlunde oppe, og vi er avhengige av dyre, importerte innsatsfaktorer.

Hvis Ukraina-krisen har lært oss noe som helst, så må det være at vi er nødt til å snu denne trenden. Norsk matproduksjon er ikke et «nice to have». Aldri har vi hatt så få bønder, som produserer så mye, uten at selvforsyningen har økt. Og aldri har lønnsomheten vært så lav som nå. Dette handler om nasjonal sikkerhet, og må sidestilles med helsevesen og forsvar.

De som produserer maten, må verdsettes. De må få betalt for hele samfunnsoppdraget, som er mye større enn «bare» å skaffe mat til middagsbordene våre. De må få inntekter som er til å leve av. Da må vi investere i bøndene våre, i distriktene våre, og sørge for at unge mennesker våger å satse på landbruket som livsvei. Da trenger vi også flere deltidsbønder. Selv har jeg tenkt å kjøpe meg gård og bli bonde i 2030.

Bonden er bærebjelken i det som må bli en helhetlig matpolitikk. I dag spriker politikken som en haug med staur. Landbrukssubsidier, offentlige innkjøp, skatter og insentiver, og kostholdsråd, må alle trekke i samme retning.

Vi må basere politikken på vitenskapen, og en uavhengig analyse av hvordan optimalisere matproduksjon i Norge – ikke gjort av oss i Eat, men av norske universiteter og forskere, på tvers av landbruk, fiskerier, helse, klima og miljø og distriktspolitikk.

Bare da kan vi få et beslutningsgrunnlag for hva slags endringer vi faktisk trenger her i landet, for å snu systemet, fra et med mange tapere i dag, til et med mange vinnere. Og - for å utforme politikken, må selvsagt alle aktørene – med bøndene i sentrum – involveres.

Annonse

En del av dette er å begynne å produsere på naturens premisser: det vi kaller regenerativ eller naturpositiv produksjon, som bygger jordhelse, lagrer karbon i jorda og gjenoppretter biomangfold.

Vi må finne de driftsmåtene som minimerer utslipp mest, og maksimerer karbonbinding i jorda, og samtidig regenererer og sikrer biologisk mangfold både i kulturlandskap og mer uberørt natur. Dette er en stor overgang, men det er tvingende nødvendig. I Norge må vi også kutte ut importen av fór til dyrene våre.

"Skal vi ha nubbsjans til å nå bærekraftsmålene, må vi spise mer planter."

Samtidig kommer vi ikke unna å endre på hva vi spiser. Skal vi ha nubbsjans til å nå bærekraftsmålene, må vi spise mer planter. Vi må øke tilgangen til og inntaket av plante-mat, og særlig frukt og grønnsaker, belgvekster og fullkorn, nøtter og frø på landjorden, og alger og planter fra havet. Dette gjelder like mye i Norge som ellers i Verden.

VI må støtte dem som vil produsere frukt og grønt, slik mange bønder vil. Men det vil selvsagt kreve både politisk vilje og penger å legge til rette for dette. Det er slående at for 40 år siden så var frukt og grønt mye billigere for forbrukerne enn kjøtt. I dag er det ingen reell prisforskjell.

Kanskje ikke så rart da at vi spiser mye mindre frukt og grønt enn det kostholdsrådene forteller oss at vi bør. Dette koster oss enormt mye, særlig over helsebudsjettet. Tenk om vi kunne spare der og investere mer i bonden i stedet? Og for ikke å snakke om, igjen, viktigheten av å gjøre oss mer robuste i møte med økende ustabilitet ute og sårbarheten i forhold til matforsyninger fra en verden i stadig forverrende klimakrise.

Det betyr også at vi må spise betydelig mindre kjøtt. Men, som jeg har sagt mange ganger - på nynorsk: Its not the cow but the how - and the how many! Problemet, både for folkehelsa og planeten, er overforbruket av billig kjøtt i rikere land og befolkningsgrupper.

Akkurat hvor mye kjøtt det er plass til innenfor bærekraftsgrensene vil variere, og er blant annet betinget av potensialet for reduserte metanutslipp og for karbonlagring i jorda. Her i Norge må vi slutte å bare subsidiere kjøtt- og melkeproduksjon (samt bittelitt korn).

Bøndene våre har over flere tiår nærmest blitt drevet fra skanse til skanse. 2022 burde derfor vært året da vi bestemte oss for å få til endringer – for og med bøndene, og gjennomføre de grunnleggende omstillingene som faktisk trengs for å sikre et livskraftig landbruk og levende bygder over hele landet. Jeg ønsket meg en mer helhetlig politikk og mindre klatting på et system jeg mener ikke funker særlig godt. Men dette dreier seg ikke så mye om partipolitikk, som om sunt bondevett.

Det står utrolig mye på spill, for landbruket vårt og for samfunnet som helhet. Vi må nå sammen finne de gode løsningene. Da trengs det en skikkelig dugnad, for å skape et sunt, bærekraftig, livsdyktig landbruk og matsystem her i landet.

Den dugnaden blir ikke kort, den blir flerårig. Den blir ikke lett, den blir krevende. Men jeg er 100 prosent overbevist om at det er dette vi trenger. Vi må tenke stort og djervt om den norske bonden. Og nå som jeg skal bli bonde i 2030, så må vi jo fikse det!

Kronikken er en bearbeidet versjon av et innlegg Stordalen holdt under et arrangement på Dyrsku'n.

Neste artikkel

Ingen skal ha kollektiv straff