Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den tosidige målsettingen blir ikke fulgt opp

Det må da være mulig å se sammenhengen mellom norsk og svensk bjørnebestand.

Bjørn: Bestanden er rekordstor på svensk side. Da må man se en sammenhengm mellom norsk og svensk bjørnebestand, skriver innsenderne. Foto: Micke / Mostphotos

Da rovviltforliket ble vedtatt i 2011 var Stortinget helt tydelig på at dette forliket skulle sikre en todelt målsetting. Beitedyr kunne fortsatt beite over hele landet, og de vedtatte bestandsmåla av freda rovvilt kunne nås med noen unntak og begrensninger for både beitebruk og bestandsmåloppnåelse.

Det ble i tillegg vedtatt en strengere soneforvaltning, der beitedyr og rovdyr fikk en prioritering i henholdsvis beiteprioriterte og rovdyrprioriterte områder. Politisk er det vedtatt at beitenæringa skal kunne få utøve retten og bruken sin i utmarka.

Vi ser nå at det fra Staten og forvaltningen sin side er en betydelig større og sterkere vilje til å tilrettelegge for større rovviltbestander i Norge, enn å gi forutsigbare og bærekraftige forutsetninger for beitenæringen. Dette er et klart brudd på rovviltforliket. Da så dette utvikler seg til at det heller ikke lenger kan beites i beiteprioriterte områder, har dette gått altfor langt.

Eksemplene er mange, men vi nevner 4 aktuelle tilfeller:

1. Beitebrukere i Rendalen i beiteprioriterte områder får omstillingsmidler fra Staten etter gjentatte år med store tap til ulv

Her blir enkeltbrukere tilbydd slike midler av Miljødirektoratet/Fylkesmannen i Hedmark/Fylkesmannen i Innlandet uten noen som helst forankring i rovviltforliket eller i praktisk beitebruk. Dette er beiteprioritert område, og her har altså ikke forvaltningen gjort uttak av nødvendig antall freda rovvilt. I tillegg blir beitebrukere, som ennå nytter beiteretten sin her, stående i en håpløs situasjon, da Staten ved Miljødirektoratet i praksis flytter rovdyrsonen inn i beiteprioritert område.

2. Bjørnesonen i Trøndelag er mest fritt for sau, og skadene i beiteprioriterte områder eskalerer

I sommer har ei binne med unger fått herje fritt med sau på vestsiden av E6 i Grong og Namsskogan. Både Fylkesmannen i Trøndelag og Miljødirektoratet har avslått søknaden fra kommunen om skadefelling. Ifølge begrunnelsen fra Miljødirektoratet står det at det veier tyngre å oppnå tre ynglinger av bjørn i Trøndelag, enn å sikre at beitenæringa har levelige kår. Dette til tross for at denne bjørnen er utenfor sonen som er satt av som bjørneområde.

Avslaget på uttak er dessverre enda et eksempel på at rovviltforliket slik det foreligger i dag, ikke blir praktisert av Miljødirektoratet etter de retningslinjer som er gitt av Stortinget. På svensk side starter bjørnejakten 21. august. I Jämtland, som grenser til Trøndelag; skal det tas ut hele 100 bjørner denne høsten. Det er det området det skal tas ut flest bjørner i Sverige. At det da ikke er mulig å tenke to tanker i hodet samtidig er ubegripelig.

Bestanden er rekordstor på svensk side, ergo vil det ha minimal betydning for den skandinaviske bjørnebestanden om denne binna ble tatt ut i Norge. Sør i Nordland, i Grane kommune ble det allerede i februar 2019 bedt om at det måtte prioriteres uttak av bjørn i området med bakgrunn i de store tapene sommeren 2018.

I begynnelsen av mai i år ble det dokumentert storfe slått av bjørn. Også her ble det avslag på uttak med begrunnelse om at det ikke var en akutt skadesituasjon. Det er til opplysning sporsnø i Grane i mai, og ingen sau ute på beite da, og dermed kan ingen akutt situasjon forekomme. Men disse beitebrukerne hadde fortjent at forvaltningen tok ansvar og gjorde de forebyggende tiltakene som de har anledning til å gjøre. Dette området er heller ikke langt fra svenskegrensen, Västerbotten, som har en kvote på 21 bjørner denne høsten. Igjen! Det må da være mulig å se sammenhengen mellom norsk og svensk bjørnebestand.

Annonse

I fjor sommer fikk flere beitebrukere i Trøndelag større og til dels katastrofale tap til bjørn i beiteprioriterte områder. I tillegg fikk mange av dem store utfordringer med avkorting i erstatningsoppgjørene, da erstatningsforskriften med retningslinjene for denne ble praktisert annerledes enn tidligere år.

3. Prosessen rundt den nye forvaltningsplanen i Nordland viser at Staten ikke lenger har respekt for beitebruken, og utvider til store sammenhengende rovviltsoner

Vi er klar over at bestandsmålet av bjørn ikke er oppnådd, men vi regner også med at den utøvende forvaltning har fått med seg at det vedtatte bestandsmålet av bjørn i realiteten er altfor høyt for at den tosidige målsettingen fortsatt kan hevdes å være innenfor måloppnåelsen. Innenfor dette emnet må vi også repetere fra rovviltforliket:

a) I tilfeller der bestandsmålene ikke er oppnådd, skal rovviltnemndenes syn tillegges betydelig vekt

b) Forlikspartnerne er enige om at bestandsmålet på ynglende bjørn er 13. Der bestandsmålet ikke er nådd skal oppbyggingstakten ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og lokalsamfunnene generelt

I tillegg bør det nevnes at det på nasjonale seminar er stilt spørsmålstegn fra erfarne personer om tellemetoden for bjørnebestanden i Norge er riktig. Det kan virke som vi har flere bjørner enn det blir registrert.

4. Flere beitebrukere/beitelag i Oppland søker om planlagt tidlig nedsanking i beiteprioriterte områder der forvaltninga ved Fylkesmannen i Oppland/Fylkesmannen i Innlandet er en meget aktiv pådriver for dette

På samme måte som i punkt 1 blir beiteprioriterte områder her oppfatta og forvalta på helt feil grunnlag av Fylkesmannen/Rovviltnemnda. I disse områdene forårsaker skader og tap til gaupe, jerv og kongeørn stor slitasje og misnøye for beitebrukerne pga. manglende uttak av freda rovvilt. Vi mener at en slik praksis for det første er et brudd på rovviltforliket.

For det andre vil det tære på beitebrukerne over tid, og gjøre at de gjenstående beitebrukerne også her etter hvert får store utfordringer med videre drift, særlig ved generasjonsskifte. Vi mener at den stadig mere aggressive politikken Miljødirektoratet fører rundt ordningen med forebyggende og konfliktdempende tiltak, ved å skille beitedyr og rovvilt i tid og rom, fører bare en ting med seg: beitemulighetene og beiteutøvelsen blir borte både i rovviltsonene og i beiteprioriterte områder.

En kan spørre seg om politikerne har fått med seg og er enig i at forvaltningen:

a) Gir beitebrukere i beiteprioriterte områder omstillingsmidler?

b) «Snik-innfører» en utvidet bjørnesone i Trøndelag?

c) Setter beitebrukerne i Nordland sjakkmatt med den nye forvaltningsplanen?

d) Gir beitebrukere i beiteprioriterte områder i Oppland midler til tidlig nedsanking?

Norsk Sau og Geit mener regjeringa har godtatt at Klima- og miljødepartementet ved statsråd Ola Elvestuen i spissen praktiserer og forvalter etter en rovviltvennlig politikk. Den går på bekostning av utmarksbeitenæringa og er stikk i strid med rovviltforlikets grunntanke – den tosidige målsettingen!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Er angrep beste våpen, Elvestuen?