Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den pågående tettstedsveksten i sentrale strøk har en skyggeeffekt

I 18 år på rad har Nibio gleden av å tilby Nationens lesere sommerserien «Tilbakeblikk – norske landskap i endring».

Siden 2005 er over 650 bildepar med tilhørende tekster blitt presentert i Nationen, og med motiver fra ulike landskapsendringer hentet fra det ganske land. To hovedtema har likevel vært sentrale, nemlig gjengroing av tidligere jordbruksareal og nedbygging av dyrket mark. To tema som dessverre er like relevante i 2022 som ved oppstarten i 2005.

– Våre beste jordbruksområder

Dagens internasjonale situasjon, med krigen og den humanitære katastrofen i Ukraina, samt stadig mer negative konsekvenser av globale klimaendringer, har gjort at vår egen nasjonale matsikkerhet igjen er på dagsorden. Dette er også tema «Tilbakeblikk» ønsker å fokusere mer på.

Oskar Puschmann er landskapsgeograf og forskar i Nibio. Foto: Ulrike Bayr/Nibio
Oskar Puschmann er landskapsgeograf og forskar i Nibio. Foto: Ulrike Bayr/Nibio

I en publikasjon «Om tettsteders vekst og effekt på arealbruk» belyser Nibio-forskerne Linda Aune-Lundberg og Wenche Dramstad sentrale utfordringer knyttet til nedbygging av dyrket mark i og nær tettsteder i vekst. Totalt undersøkte forskerne utviklingen i 1007 norske tettsteder, og fant at i perioden 2013–2018 hadde 70 prosent av disse vokst i areal. Dette er tettsteder som i hovedsak også ligger i våre beste jordbruksområder.

I Norge er dyrket mark en begrenset ressurs, og dekker kun 3 prosent av landets areal. Av dette ligger hele 23,2 prosent i eller mindre enn én kilometer fra en by eller et tettsted. Det er akkurat her nedbyggingspresset er særlig stort. Ifølge SSB skjedde 27 prosent av all samlet nedbygging av jordbruksareal i Norge i perioden 2005–2015 innenfor eller nærmere tettstedet enn 1 km. Nedbyggingen av dyrket mark skjer altså både på tettstedenes gjenværende «inneklemte» jorder og innenfor deres nærmeste randsone.

I Norge har landbruksmyndighetene siden 2005 satt et maksimumsmål for hva som årlig skal være tillatt å omdisponere av dyrket og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk. Fram til i dag ser man at dette gradvis har fått en preventiv effekt. I 2021 var maksarealet for omdisponering av eksisterende dyrket jord kommet ned til 3000 da, hvilket også ble overholdt. Naturlig nok ligger mye av dette tillatte omdisponeringsarealet i våre beste jordbruksområder, men det blir altså i stadig større grad tatt mer hensyn til jordvern.

Morgendagens nye regionbyer

På den annen side har myndighetene lagt sterke føringer som medfører fortsatt arealpress i eksisterende by- og tettsteder. Her er nemlig fortetting en uttrykt målsetting både regionalt og nasjonalt, samtidig som ny boligbebyggelse helst skal etableres nær eksisterende kollektivknutepunkt. For sentrale jordbruksområder på Østlandet, Jæren og i Trøndelag er dette gjerne knyttet opp mot eksisterende jernbanestruktur. Mange større tettsted med jernbanestasjon er utpekt til å bli morgendagens nye regionby. Noen slike vekstområder i gamle Akershus fylke er blant annet Ås, Ski, Kolbotn, Asker, Sandvika, Strømmen, Lillestrøm, Kløfta, Jessheim og Eidsvoll – og hvor det bygges og planlegges for en fortsatt massiv utbygging og tilflytting.

Når det i slike tettsteder nå er blitt vanskeligere å ta dyrket marka til ny byggegrunn, må boligutviklerne se seg om etter nye utbyggingsareal. På et sted som Jessheim i Ullensaker kommune har eksempelvis en storstilt sentrumsfortetting med omfattende blokkbebyggelse skjedd på bekostning av gamle eneboliger, mindre villastrøk, restareal og eldre næringstomter. Det sparer riktignok jordbruksareal, men ulempen er at enkelte eksisterende grønnstrukturer, nærrekreasjonsverdier og kulturhistorie forsvinner.

Økende trend

I debatten om jordvern, nedbygging og framtidig matsikkerhet er det likevel et moment som virker å være fraværende, nemlig den pågående flyttingen innad i Norge. Når det per i dag både bygges og planlegges nye boliger i et slikt omfang som her omtalt, er det selvfølgelig en forutsetning at boligene også skal fylles med folk. Folk som nødvendigvis må flytte bort fra et sted. Mange av dem vil komme fra Distrikts-Norge. I perioden 2000–2017 økte andelen av Norges befolkning som bodde i by- eller tettsteder fra 77 prosent til 82 prosent.

Dette er en utvikling man forventer vil fortsette. Den pågående tettstedsveksten i sentrale strøk har dermed også som skyggeeffekt at den bidrar til en gradvis årelating av befolkningsgrunnlaget i distriktene, i utkantområdene eller de såkalte «grisgrendte» strøk. Med myndighetenes slagord «jordbruk over hele landet» bør dette også være et sentralt tema i debatten om landets fremtidige matsikkerhet. Hvem forventer vi skal bli igjen «alene» på landet og produsere mat, når de aller fleste av oss etter hvert vil bo i by- og tettsteder?

Neste artikkel

Tilbakeblikk: På sporet av en nasjonal bygningsfotograf