Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dagens politikerrolle

En politiker må lære av det virkelige liv, ikke av en omdømmeekspert.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum står nærmere sin velgergruppe enn Ap-leder Jonas Gahr Støre, skriver Kjell Skogen. Foto: Terje Pedersen / NTB
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum står nærmere sin velgergruppe enn Ap-leder Jonas Gahr Støre, skriver Kjell Skogen. Foto: Terje Pedersen / NTB

Dagens mediebilde preges i relativt stor grad av valg, det amerikanske presidentvalget er like rundt hjørnet, og det er bare et år til det norske stortingsvalget. Konkurranser og spill har en sentral plass blant folk i dag, noe som påvirker hvordan man i journalistikken forholder seg til politiske valg.

Mediehusene er på jakt etter eksperter som kan forutse valgresultater; og bidra til å vurdere de enkelte politiske aktørers rolle og dyktighet. Dyktigheten vurderes ofte i forhold til deres evne til å trekke til seg velgere. Det er imidlertid betenkelig når politiske kommentarer, som sikkert gjenspeiler interessene hos lesere, lyttere og seere, fokuserer mer på det strategiske og taktiske politiske spillet enn på løsningen av de politiske utfordringer i vårt samfunn.

Mange vurderer dagens politiske ledere slik man vurderer fotballtrenere. Dersom laget eller partiet taper kamper eller valg, vurderer man å kaste treneren/partilederen og erstatte ham eller henne med en annen.

Det kan være interessant å sammenlikne Arbeiderpartiet under Einar Gerhardsen med dagens Arbeiderparti under Jonas Gard Støre, og dagens Senterparti under Trygve Slagsvold Vedum. Gerhardssen ledet partiet i en fase med en stor tverrpolitisk enighet om behovet for gjenoppbygging av landet etter depresjonen i trettiårene og den andre verdenskrig. Samtidig hadde landet en stor arbeiderklasse som slet med en rekke praktiske og konkrete problemer som de drømte om å finne løsninger på.

Gerhardsen kjente disse problemene på kroppen og kunne lett posisjonere seg med konkrete løsninger. Her finner vi den største forskjellen mellom ham og Støre. Arbeiderklassen var stor og de hadde en felles forståelse av de konkrete utfordringer man hadde i samfunnet.

Gerhardsen var en del av denne arbeiderklassen; han hadde vokst opp blant «arbeidere», han hadde sine venner blant dem, han levde blant dem og levde slik som dem, han kjente deres språkkoder og han snakket deres språk.

Han kunne love noe som mange velgerne trengte; han lovet innlagt vann, elektrisk strøm, telefon, et bedre gratis skole- og helsetilbud, osv. Selvsagt hadde Gerhardsen talenter som politiker, han var intelligent, hadde gode talegaver, og ikke minst var han en sosialdemokratisk ideolog.

Annonse

«Hovedproblemet til Støre er at Norge ikke lenger har en stor og enhetlig arbeiderklasse, og hadde vi hatt en slik, er det tvilsomt om Støre ville blitt oppfattet som 'en av gutta på gølvet'.»

Støre er også uten tvil intelligent, og han har de samme sosialdemokratiske idealer som Gerhardsen. Hovedproblemet til Støre er at Norge ikke lenger har en slik stor og enhetlig arbeiderklasse, og hadde vi hatt en slik, er det tvilsomt om Støre ville blitt oppfattet som «en av gutta på gølvet».

Den første setningen i markeringen av et nytt partiprogram er «Kjernen i det sosialdemokratiske prosjekt handler om å løse de store oppgavene sammen». Dette minner vel mye om en «semesteroppgave på Blindern», og det vil sannsynligvis ikke være mulig å samle et politisk flertall i dagens Norge om en slik abstrakt og teoretisk målsetting.

Da ligger Slagsvold Vedum nærmere sin velgergruppe med sin fokusering på en pågående nedprioritering av distriktene og en storstilet sentralisering som fjerner viktige tjenester fra store deler av folket. Kanskje må vi innrømme at ingen vil klare å samle så mange velgere med en klassisk sosialdemokratisk profil at man kan danne regjering alene i Norge.

Nå må vi nok lete etter de mest sentrale sosialdemokratiske verdier og bygge et parti eller en koalisjon rundt disse, og det kan for eksempel være de to følgende sentrale ideer vi burde kunne samles om;

a.Vi må bygge videre på en velferdsstat med tilnærmet gratis helse- og utdanningstjenester, og med staten som hovedaktør.

b.Vi må utvikle en økonomisk politikk som ikke fører til for store økonomiske forskjeller. Den begynnende markedsliberalistiske trenden (ultra liberalismen) vi ser gripe om seg i Norge må stoppes. Den ødelegger både trivsel, helse og klima.

Politikerne må vurderes opp mot i hvilken grad de bidrar til en slik utvikling, og ikke i forhold til hvor flinke de er til å markedsføre seg selv ved hjelp av en omdømme-konsulent. Politikk er hardt arbeid med sikte på å bygge et bedre samfunn, og bør ikke likne på et TV-sendt reality-program med utstemming av de minst sjarmerende og med prioritering av de mest manipulerende deltagere.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skolekutt – en varslet katastrofe