Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Brutte klimaløfter

En ny rapport fra OECD konkluderer med at "Norge (er) langt fra å nå sitt første mål om 40 prosent kutt, og enda lenger fra å nå det mer ambisiøse målet om 55 prosent kutt".

Det beste som kan sies om norsk klimapolitikk, er at den har et betydelig forbedringspotensial, skriver Ole-Jacob Christensen. Her fra skolestreik for klimaet utenfor stortinget i 2019. Foto: Tom Hansen / NTB
Det beste som kan sies om norsk klimapolitikk, er at den har et betydelig forbedringspotensial, skriver Ole-Jacob Christensen. Her fra skolestreik for klimaet utenfor stortinget i 2019. Foto: Tom Hansen / NTB

Organisasjonen konkluderer med at Norge bare ligger an til å gjennomføre halvparten av lovte kutt i våre klimagassutslipp innen 2030.

Det er nemlig ikke første gang Norge svikter sine egne klimamål. En gjennomgang NRK gjorde i 2018, viste at felles for alle norske offisielle klimamål siden 1989, er at de er brutt.

Historien om norsk klimapolitikk er som en bakvendt versjon av eventyret om gjetergutten som ropte "ulv, ulv", helt til ingen i landsbyen lenger tok ropene alvorlig – og både han og sauene hans ble spist av ulven da den endelig kom. Over tretti års erfaring gjør at vi kan konkludere på samme måte: norske politikere lyver systematisk i klimapolitikken.

Eller sagt på en annen måte: Norsk klimapolitikk er et langvarig selvbedrag. Dette er naturligvis svært alvorlig i et demokrati, siden demokratiets grunnmur er en opplyst offentlighet og en ærlig kommunikasjon mellom borgere og folkevalgte.

Problemet er at selvbedraget er det behageligste av alle bedrag, ikke minst siden risikoen for å bli avslørt er så liten.

Tilliten mellom politikere og velgere er brutt: Hvem vil vel tro på alkoholikeren som gang på gang bedyrer at han vil slutte å drikke, men som legger til at sprit vil utgjøre en viktig del av dietten i "flere tiår framover"? Samtidig som han aldri unnlater å si at hans eget alkoholforbruk er mye mindre skadelig enn alle andres...

Det beste som kan sies om norsk klimapolitikk, er at den har et betydelig forbedringspotensial. Og det har også blitt gjentatt et utall ganger av politikerne selv – knapt noen gang for å gjennomføre de annonserte forbedringene, men heller som en avledningsmanøver: Fra nå av vil alt gå så meget bedre.

De forsvarer en politikk de vet du burde ha ført, men som de ikke har ført, med løfter om å gjennomføre den i framtida. Slikt går naturligvis ikke i lengden.

Vi får, hver gang temaet er oppe i Politisk Kvarter, Dagsnytt 18, Dagsrevyen eller trykte media, den samme forsikringen om at vi er på rett vei, at myndighetene tar de nødvendige "grep", og at "alt er til det beste i det beste av alle land", for å parafrasere Aldous Huxleys roman Vidunderlige nye verden. Altså ingen grunn til bekymring. Det eneste som bør bekymre oss i klimapolitikken, er bensin- og dieselprisen.

De politikerne som fører denne diskursen, vet at forsikringene deres er urealistiske, og ikke samsvarer med det vi vet om klimaendringer og klimagassutslipp. Norske CO2-utslipp i 2020 var på 7,6 tonn per innbygger, mot det globale gjennomsnittet på 4,5 tonn.

Sverige slipper ut 3,8 tonn per person, Finland 7,1 tonn, og Danmark 4,5 tonn. Selv i korona-året, lå utslippene våre bare 4,2 prosent under utslippene i 1990. Korrigert for koronaeffekten er resultatene av 30 års klimapolitikk 0. Og nå er bilene igjen på veiene og flyene på vingene...

Dette til tross for at Norge kommer urettferdig godt ut av beregningen av nasjonale utslipp: Svært mye av forbruket vårt er importert, og klimagassutslippene bak forbruket blir belastet produsentlandet. For vårt viktigste eksportprodukt, olje og gass, er forholdet omvendt: Det er forbruket som teller tyngst, og som notifiseres i importlandet, ikke hos oss.

Hvorfor lykkes vi ikke, på tross av verdens beste intensjoner (for på det området er vi faktisk blant de beste)? Er kanskje de gode intensjonene en del av problemet? For hva skal man med gode handlinger når man alltid kan sole seg i glansen av strålende mål og visjoner?

En av nestorene i norsk miljøpolitikk, Arne Næss, påpekte dette problemet allerede for nesten 50 år siden. I sitt økofilosofiske hovedverk Økologi, samfunn og livsstil påpekte han avgrunnen mellom mål og midler, verdier og praktisk politikk. Også den gang, i kjølvannet av Rachel Carsons Den tause våren (1962), Romaklubbens Grenser for vekst (1972) og Erik Dammans Framtiden i våre hender (1972), var bevisstheten om rovdrift på ressurser og miljøødeleggelser stor på 1970-tallet, og det manglet ikke på mål for en samfunnsutvikling der naturvern og økt livskvalitet i den politiske debatten.

"Det kan virke som om det ikke ennå har gått opp for oss at klima- og miljøpolitikk faktisk dreier seg om politikk."

Problemet var ikke gode forsetter, mente Næss, men: "I en regjeringsmelding kan viktige økopolitiske prinsipper opptre, men de synes ikke å få noen politiske gjennomslagskraft". I praksis har vi jo ofte sett hvordan Finansdepartementet og Næringsdepartementet overstyrer Miljødepartementet. (Miljøminister Thorbjørn Berntsen (1990 -97) ville snu på dette forholdet, men ble ikke hørt).

Problemet stikker dypere enn til forholdet mellom departementer, eller en behagelig ansvarsfraskrivelse, hevdet Næss.

Han så for seg politikken som en normpyramide med overordnede verdier øverst, og konkrete politiske tiltak nederst, og der tiltakene skulle følge av verdiene: "Samfunnsfilosofien slik den fremtrer i offentlig debatt, og ganske særlig slik den fremtrer i politiske programskrifter og redegjørelser, har pyramideform, men jevnlig er midtpartiet ytterst usolid. med andre ord: avledningene av konkrete avgjørelse fra toppnormene er usolide".

I dag – kanskje tydeligere enn på det sterkt politiserte 70-tallet – synes midtnormene å være avløst av teknologiske løsninger. Men kan teknologien alene fylle dette tomrommet? Tvilen bør melde seg etter over tretti års klimafallitt. Særlig fordi mye av den teknologien som skal redde oss, også bare finnes i form av løfter om hva vi kan håpe på i framtida.

Det kan virke som om det ikke ennå har gått opp for oss at klima- og miljøpolitikk faktisk dreier seg om politikk, altså om samfunnsstrukturer, makt, fordeling og retningsvalg – ikke bare om å fortsette som før med ny teknologi.

En slik erkjennelse kan være smertelig fordi den krever en mer grunnleggende endring av det som har vært både mål og middel i politikken i flere tiår: økonomisk vekst, altså vekst i produksjon og forbruk. Mer av alt, og mer til alle har tilsynelatende løst politikkens sirkelens kvadratur.

På en klode med begrenset kapasitet til forsyne produksjonen vår med stadig mer råvarer, og begrenset evne til å bryte ned avfallsproduktene fra denne produksjonen, er vi nødt til å omdefinere våre mål for gode liv og bærekraftig ressursbruk.

Og ikke minst: omfordele ressursene slik at alle klodens innbyggere får dekket sine grunnleggende behov. Det krever at vi som overforbrukere i en konkurransedrevet økonomi, må redusere vårt forbruk radikalt. Dette er det midtpartiet i den politiske pyramiden som Næss etterlyste, og som ingen tør å definere.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Friskoler er et supplement, ikke en konkurrent