Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bredbånd sånn helt isolert

Jeg heier på digitaliseringen av Norge. Men det er en skandale at ikke alle har like forutsetninger for delta.

Hjemmekontor: Våre uker uten nett er selvsagt en bagatell. Den virkelige katastrofen er at mange tusen nordmenn fortsatt er permanent uten bredbånd i dette landet, skriver Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim fra hjemmekontoret. Foto: Privat
Hjemmekontor: Våre uker uten nett er selvsagt en bagatell. Den virkelige katastrofen er at mange tusen nordmenn fortsatt er permanent uten bredbånd i dette landet, skriver Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim fra hjemmekontoret. Foto: Privat

Hele Norge lever plutselig livene sine på nett. I løpet av noen hektiske uker har vår digitale kompetanse gjort kvantesprang. Det er bra. Jeg er begeistret over utsiktene til litt færre jobbreiser i framtiden, og effektiv tidsbruk som gir meg mer tid hjemme med barna. Hvis jeg bare kunne få det forbaska nettet til å fungere, da!

Bredbåndet forsvant hjemme hos oss på verst tenkelige tidspunkt. Vi var to voksne med travle hjemmekontor og to barn med hjemmeskole, og plutselig var forbindelsen til omverdenen brutt. Nettet var borte og 4G-dekningen har alltid vært elendig, med mindre vi henger ut av kjøkkenvinduet og været er godt. Teamsmøtene måtte avlyses og vi kjørte daglig til nærmeste tettsted for å sende inn leksene til barna fra et åpent nett. Ungene syntes bortfallet av onlinespill og streaming av TV-programmer var det aller verste.

Stemningen i hjemmet, allerede preget av brakkesyke, sank ytterligere. Enda verre enn jobben uten nett er jobben med å få nettet tilbake. Bredbåndet vårt var levert av Telenor via en gammeldags kopperlinje. Det har gitt et smalt bredbånd, på maks 7 mbit, men greit nok. En dag teknikerne fra Telenor holdt på oppe i stolpene utenfor huset vårt for å installere nytt fibernett ga de det gamle koppernettet en smell, så det sluttet å fungere.

Disse kopperlinjene har Telenor bestemt seg for å slutte å reparere. De skal nemlig å avvikle fasttelefoni. I stedet skal vår husstand få noe mye bedre, nemlig fiber. Problemet er at Telenor for tredje gang har utsatt fiberlinjen vi har bestilt og skrevet kontrakt på. Denne gangen håper vi å få fiber i oktober. Bredbåndsleverandøren min ødelegger altså bredbåndet, nekter å reparere det og forventer i fullt alvor at vi skal betale for en tjeneste vi ikke får fram til de legger fiber om 6 måneder. Som plaster på såret får barna mine ekstra pakker med 4G. Men det er jo helt verdiløst siden vi knapt har 4G-dekning.

All annen distriktspolitikk blir bortkastet hvis vi ikke får bredbånd på plass først.

Våre uker uten nett er selvsagt en bagatell. Den virkelige katastrofen er at mange tusen nordmenn fortsatt er permanent uten bredbånd i dette landet. Regjeringen har høye krav til nordmenns digitalisering. For å få fortgang i sakene presser de stadig flere tjenester over på nett. Med påskuddet at «ingen bruker gammeldagse tjenester lenger» sentraliserer de arbeidsplasser og tjenester. Jeg heier på digitaliseringen av Norge. Men det er en skandale at ikke alle har like forutsetninger for delta. Vi kan ikke digitalisere før alle har nett.

Annonse

Det har vært en selvfølge i Norge at alle har tilgang til grunnleggende infrastruktur og tjenester, uansett hvor man bor. Sånn var det for eksempel med telefoni. Televerket hadde leveringsplikt til alle fastboende husstander og næringsvirksomhet. Men politikken klarte ikke å holde tritt med den teknologiske revolusjonen som kom. Politikere sverget til markedet og mente at fri konkurranse skulle sikre bredbånd til alle.

Noen almisser ble delt ut som bredbåndssubsidier til de aller mest grisgrendte, men altfor lite. Dagens regjering holder fast på denne strategien. I høringen av endringer i EKOM-loven skriver de at «Den markedsbaserte bredbåndspolitikken ligger fast og har vist seg vellykket. Bredbåndsdekningen i Norge har økt mye de siste årene og blir stadig bedre».

Allerede i 1999 introduserte Senterpartiet begrepet «den digitale allemannsretten». Det var visjonært, skriver Anne Beathe Tvinnereim. Foto: Privat
Allerede i 1999 introduserte Senterpartiet begrepet «den digitale allemannsretten». Det var visjonært, skriver Anne Beathe Tvinnereim. Foto: Privat

Problemet med denne strategien er bare at ikke alle får ta del i utbyggingen. Distriktene får dekning sist, og de får dårlig dekning. I dagens digitale samfunn, bør tilgang på rimelig høyhastighets bredbånd være en rettighet uavhengig av hvor i landet man bor. I sentrale strøk er dekningsgraden 98 prosent på høyhastighets bredbånd. I spredtbygde strøk er dekningsgraden 59 prosent. Ingen barnefamilier vil flytte til et sted der de ikke er på nett. Ingen etablerer bedrifter der. Før markedet har nådd den øverste bygda i dalen er bygda framflyttet, og da er det for sent.

Allerede i 1999 introduserte Senterpartiet begrepet «den digitale allemannsretten». Det var visjonært. Alle nordmenn skulle ha tilgang til nødvendig digital infrastruktur uansett hvor man bodde. Ironien i dag er at det er EU som tvinger den norske regjeringen til å få ut fingeren. Regjeringen har sendt på høring et forslag om å innføre leveringsplikt på bredbånd med minimum 10 Mbit/s nedstrøms hastighet.

Dette gjør de fordi EU har vedtatt en rettsakt som pålegger oss at alle forbrukere skal ha rimelig tilgang på bredbånd. Bredbåndet må ha høy nok hastighet til bl.a. banktjenester, nettsøk og videosamtaler. EU sitt mål er at alle husholdninger skal ha internett med 100 Mbit/s innen 2025. Da blir selvfølgelig en leveringsplikt på 10 Mbit/s altfor lavt. Regjeringen vurderte en leveringsplikt på 20 Mbit/s, men sier at dette vil «forstyrre kommersielle satsinger».

Dersom forslaget om leveringsplikt allerede hadde vært vedtatt, kunne jeg ha krevd at Telenor fikset tilgangen min. Det ville i hvert fall gitt meg nok kapasitet til å gjennomføre teamsmøtene mine. 10 Mbit/s hadde vært en ok start. Men fremtidsrettet er det virkelig ikke. Ungene kunne sett Netflix-seriene sine. Men jeg kunne ikke skapt min egen bedrift hjemmefra med behov for opplastning, slik naboene mine har gjort. All annen distriktspolitikk blir bortkastet hvis vi ikke får bredbånd på plass først. Koronakrisen har vist oss hvor grunnleggende viktig det er.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Der ein skulle tru at endå fleire ville bu