Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bør også Domstoladministrasjonen granskes?

Nav-skandalen har avdekket svikt i mange ledd: hos Nav, i departementet, hos påtalemakten, hos forsvarsadvokater og sist, men ikke minst, hos domstolene.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Foto: Berit Roald / NTB scanpix

At forvaltning og advokater gjør feil er selvsagt alvorlig, men det er hverken uvanlig eller oppsiktsvekkende.

Fundamentet for en rettsstat er uavhengige og kompetente domstoler som garantist for borgernes rettssikkerhet og mot maktovergrep fra regjering og underliggende forvaltningsorganer. At domstolene svikter så fundamentalt at en serie justismord blir konsekvensen, må følgelig være klart mer alvorlig enn svikt i forvaltningen.

Derfor er det tankevekkende når domstolenes tre øverste ledere: Høyesterettsjustitiarius, Domstoladministrasjonens styreleder og direktør, nærmest fraskriver domstolene ethvert ansvar for svikten, og endatil advarer sterkt mot gransking av domstolene.

Prinsippet om domstolenes og dommeres uavhengighet setter rett nok begrensninger for gransking av dommere. Men siden vi har å gjøre med den samme feil begått av mange ulike dommere og domstoler, er det liten grunn til å anta at årsaken til domstolenes svikt er å finne hos den enkelte dommer eller den enkelte domstol.

Årsaken til svikten er åpenbart av strukturell art. Gransking av strukturelle forhold vil neppe komme i konflikt med uavhengighetsprinsippet.

Folketrygdloven sier klart og tydelig at «Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet oppholder seg i Norge». Loven har altså blitt praktisert i samsvar med dette klare budskapet, både av forvaltning og domstoler. Så viser det seg at EØS-reglene, som har forrang dersom det er motstrid med nasjonale regler, sier noe helt annet.

Rause belønninger til domstolsledere som tar på seg å lede flere domstoler har bl.a. gjort at en rekke små domstoler nå er uten stedlig ledelse.

Jeg har ikke forutsetninger for å mene noe om hvor vanskelig det er å finne ut av gjeldende EØS-rett, men har forstått at det vurderes som krevende. Men jeg konstaterer at trygderettens jurister har klart det. Uansett er det rimelig klart at granskingskommisjonen må få svar på hvorfor lovgiver ikke har innarbeidet overordnet EØS-rett i nasjonal lovgivning, slik at lovteksten hadde uttrykt hva som faktisk er gjeldende rett.

Er dette en vanlig unnlatelse i de aktuelle departementer, eller er det et fenomen som kun opptrer innenfor dette rettsområdet? Eller er det kanskje utslag av politiske føringer i et åpenbart kontroversielt politisk landskap?

Domstolene er underfinansiert i forhold til den samfunnsoppgave de skal løse. Dette er hevdet over tid av mange aktører, både interne og eksterne. Etter at nåværende regjering innførte sin såkalte ABE-reform (som ikke er en reform, men en budsjettreduksjon uten behovs- eller konsekvensvurdering) i 2015, er det blitt tydelig at underfinansieringen av domstolene har eskalert.

Konsekvensen er nedbemanning, økende kø av ubehandlede saker og tiltakende fokus på rask saksbehandling. Domstoladministrasjonen har utviklet et rapporterings- og målesystem der domstolsledere måles på hvor mange saker den enkelte domstol får unna sammenliknet med ressursene de har til disposisjon.

Annonse

På denne måten er det etablert et markedsliknende system der det er lett å argumentere for at de «markedsaktører» (domstoler) med svakest «konkurransekraft» må fusjoneres inn i større, «slagkraftige og robuste» enheter. Nyliberalistisk tankegods, riktignok forkledd som «domstolsfaglig» tenkning, har således fått solid fotfeste i ledelsen av norske domstoler.

Konsekvensen er et betydelig økt, og stadig økende, arbeidspress på dommerne. Noe som igjen lett fører til arbeidsbesparende løsninger, så som uten videre å legge til grunn at forvaltningens lovforståelse er korrekt.

Kvaliteten på avgjørelsene ofres fra Domstoladministrasjonens side lite oppmerksomhet bortsett fra at det stadig gjentas at gode avgjørelser krever et «robust», dvs. stort, fagmiljø. Samtidig har Domstoladministrasjonen gjort flere grep som underminerer fagmiljøene ved de små domstolene.

Rause belønninger til domstolsledere som tar på seg å lede flere domstoler har bl.a. gjort at en rekke små domstoler nå er uten stedlig ledelse. Sammenliknet med store domstoler har små domstoler fått en sterk overvekt av dommerfullmektiger i dømmende virksomhet.

Bevilgningene til domstolene er så marginale at selv en relativt sett kraftig bevilgningsøkning neppe vil skade statsfinansene.

Ikke et vondt ord om dommerfullmektigene, men de er stort sett unge mennesker som kommer mer eller mindre direkte inn fra universitetene. De mangler således både arbeids- og livserfaring, noe som er et viktig fundament for å kunne ta riktige og kloke avgjørelser. Men billige er de.

Domstoladministrasjonen er ingen domstol og er ikke beskyttet mot gransking på samme måte som dommere. Domstoladministrasjonen bør definitivt underlegges gransking der et tema må bli om hensynet til effektivitet i for sterk grad har gått på bekostning av hensynet til borgernes rettssikkerhet.

En rettsstat bør ha råd til å holde seg med domstoler som har kapasitet til å kontrollere regjering og underliggende forvaltning. Bevilgningen til den dømmende makt er nå på ca. 3 milliarder kroner pr. år, dvs. historisk lave 2,1 promille av statsbudsjettet.

Til sammenlikning er dette om lag det samme som en 10 km lang motorveistump koster, eller under halvparten av beløpet som bevilges til NRK …

Bevilgningene til domstolene er så marginale at selv en relativt sett kraftig bevilgningsøkning neppe vil skade statsfinansene. På bakgrunn av det uføret domstolene er kommet opp i, lyder det nokså virkelighetsfjernt når Høyres justispolitiske talsmann skryter av at domstolene gjennom de interne budsjettforhandlinger er styrket med 20 millioner.

Dette fremstilles til og med som «en kjempeseier som vil kunne løsne flaskehalsen i domstolenes saksbehandling».

Det er nok helt andre beløp og trolig andre grunnholdninger i den øverste domstolsledelsen som må til for at dommere med god samvittighet kan ta seg tid til å gå grundig inn i kontrollen av regjering og underliggende forvaltning, noe som er særlig viktig i saker der myndighetsutøvelsen rammer ressurssvake og utsatte borgere.

Knut Klev er tidligere domstolsleder ved Nedre Buskerud jordskifterett og tidligere hovedtillitsvalgt for jordskiftedommerne

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sorenskrivere fra de største tingrettene med sterk kritikk mot Stortinget