Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Arbeidsdeling i norsk landbruk

«Så Innlandet er altså ferdig kanalisert?!» sa en landbruksinteressert representant for et Regjeringsparti forundret under et nettmøte med Hedmark og Oppland Bondelag nylig. Ja, i Innlandet er hovedtrekkene at beitedyra er flest i dalførene og fjellregionen, mens flatbygdene bugner av korn, poteter og grønnsaker.

Bilde fra ei grasslått i Biri, i gamle Oppland. Foto: Lars Bilit Hagen
Bilde fra ei grasslått i Biri, i gamle Oppland. Foto: Lars Bilit Hagen

Slik arbeidsdelingen generelt er i hele Norge, som et resultat av 50-tallets kanalisering av landbruksproduksjonen. For å utnytte potensialet for matproduksjon i hele landet og øke sjølforsyninga, ble produksjonen styrt: korn og grønnsaker der det var mulig, gras og beitedyr på resten. Hele Norge er ferdig kanalisert!

Det er stor enighet i landbruket om at kanaliseringspolitikken er fornuftig. Like fullt er man enige om at den enkelte bonden må stå fritt til å gjøre valg om drifta på sin egen gård. Når nye generasjoner overtar gardsdrifta etter foreldre som drev som måneskinnsbønder ved siden av full jobb, kan ønsket om fulltidssysselsetting komme opp, og man ønsker kanskje å utnytte gjengrodde beiter og få tak i husdyrgjødsel til kornjord.

Det er gyldige agronomiske argumenter for dette, sjøl om det fører til at noe kornjord kommer i vekstskifte med gras. Man skal også huske at da kanaliseringspolitikken ble innført, ble man lovet en kornpris som skulle være 1,5 ganger mjølkeprisen, altså en belønning for at den tross alt rimelig innbringende mjølkekua ble bytta ut med planteproduksjon.

Det kan virke som det har festet seg et inntrykk av at kanaliseringspolitikken er i ferd med å bli reversert. Fra Hedmark Bondelag sin side, har vi imidlertid advart mot «ekstremkanaliseringen» som skjøt fart etter 2017. Da ble arealtilskudd for grovfôr fjernet fra sone 1 («kornområdene») og redusert for sone 3. I 2018 ble det innført deling mellom Øst- og Vestlandet i sone 5 (hhv. a og b), der sone 5b blir definert som «distrikt», og får større grovfôrtilskudd.

Annonse

Når det skrus så kraftig på innstillingene i arealtilskuddssatsene, er det mange bønder som faller mellom to stoler. Sonene er store og utgjør et altfor grovmaska nett for å styre arealbruken på gårdsnivå. Et eksempel er kommunene langs Mjøsa på Hedmarken – typiske korndyrkingsarealer som ligger i sone 1. Men her er det store arealer i høytliggende skogs- og åsbygder, i Ringsaker kommune ligger for eksempel en fjerdepart av jordbruksarealet over 350 moh., og er altså mindre egnet til korndyrking. Bønder her står etter 2017 uten tilskudd til grasdyrking.

Videre får de som dyrker korn langs Glomma oppover i Østerdalen mindre tilskudd til det, siden de ligger i grassona 5a. Og mens grasdyrking i tynt befolkede og vinterstrenge Engerdal, med en siloslått, altså ikke defineres som «distrikt», får Vestlandsbonden 35 kr mer pr. dekar der de for det meste høster gras to til tre ganger per sommer.

Kanalisering er som sagt fornuftig landbrukspolitikk. Mye fokus er på korn/grønnsaker og gras/beitedyr. Mindre diskutert er de kraftfôrkrevende husdyra sin rolle i dette bildet. Høns og gris hører selvsagt hjemme i kornområdene ut fra en kanaliseringslogikk. Her produseres fôret, og her trengs gjødsla. Dessverre har vi sett en forflytning av disse dyreslag mot grasområdene sørvest i landet.

Flinke og driftige bønder her står på for å øke sin inntjening i ei næring der inntektsmulighetene stadig går nedover. I tillegg har markedskreftene fått større spillerom med kontraktsproduksjon og vertikal integrering på kylling, og ekskluderende avtaler med stadig færre forhandlerkjeder. For å demme opp for denne sentraliserende utviklingen, vil frakttilskudd på fjørfeslakt være et viktig tiltak.

Det er viktig at bønder i hele landet framover står skulder ved skulder og krever mer lønnsomhet i det vi driver med. Bryterne må skrus tilbake når det gjelder den store differensieringen mellom arealtilskuddssoner. Med god økonomi i kornproduksjonen vil motivasjonen for å satse på det øke.

Primærprodusentens rolle i verdikjeden for mat bør verdsettes høyere på bekostning av handelen. Landbrukssamvirkene har som formål og styrke bondens økonomi og samfunnsoppdraget deres er å sikre landbruk over hele landet. Disse må styrkes, ikke svekkes. Det bør være en vilje til å se på virkemidler for å minske kjedemakta i dagligvarehandelen, fordi den nå truer det politiske ønsket om landbruk over hele landet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Så tenner vi et lys i kveld