Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Arbeiderpartiets vei mot nederlaget

Ap er i trøbbel fordi de over lang tid har mistet troverdighet på den aller viktigste saka for Ap sine velgere.

Nedadgående: Arbeiderpartiet, med leder Jonas Gahr Støre i spissen, skrumper inn på meningsmålingene. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Nedadgående: Arbeiderpartiet, med leder Jonas Gahr Støre i spissen, skrumper inn på meningsmålingene. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Det er krise når kjernevelgere i tidligere Arbeiderparti-bastioner i Trøndelag, Nord-Norge, Oppland og Hedmark, hvor Ap gjennomgående har hatt 40–50 prosent oppslutning i valg, nå vender partiet ryggen.

For å forstå Arbeiderpartiet kollaps, er det nyttig å forstå hva som gjorde partiet til en velgermagnet både i by og bygd. Mens partiledelsen forklarer laber oppslutning med negativ medieoppmerksomhet rundt enkeltsaker, finnes det et mer åpenbart, mer krevende svar.

Det svaret handler ikke om personer, men om politikk. Ap er i trøbbel fordi de over lang tid har mistet troverdighet på den aller viktigste saka for Ap sine velgere: Fordelingspolitikk.

Oppbyggingen av den norske velferdsstaten har vært et svært ambisiøst prosjekt, som gjennom nettopp kraftfulle virkemidler ga verdiskapning og velferdsfordeling få andre land kan vise til. Dette samfunnsbyggende prosjektet og de omfattende politiske virkemidlene dette krevde, har hatt en enorm støtte i befolkningen.

Ap og fordelingspolitikken har hatt en helt avgjørende plass i dette. Partiets ambisiøse retorikk hadde troverdighet fordi partiet viste vilje og evne til å iverksette kraftige politiske virkemidler for å redusere forskjellene mellom folk og regioner i Norge.

Ulikhetene vokser mellom folk og mellom distrikt. I sum svekkes velferdsstaten.

Ap skiller seg derfor fra sine sosialdemokratiske søsterpartier i Europa fordi partiet også har hatt stor oppslutning på bygdene. Suksessen forklares av fordelingspolitikk på tre områder i velferdsstaten.

1. Distriktspolitikk. Verdiskapning gjennom bearbeiding av råvarer, enten fra luft, vann, jord, skog, hav eller berg, krever harde politiske virkemidler for å unngå at man blir en råvareøkonomi som produserer seg til fattigdom. Her trengs det ei stor verktøykasse, der blant anna jordbrukspolitikk og småbrukerne har vært ryggraden til Ap på bygda.

Utvikling av industri, infrastruktur, distriktshøyskoler, matproduksjon og lokalsjukehus ga vekst, velstand og økt kjøpekraft på bygdene. Men hva er partiets politikk for utvikling av lønnsomme næringer i Distrikts-Norge i dag?

Annonse

Norsk jordbruk preges av fallende sjølforsyning, overproduksjon og gjeldsvekst. Stadig mindre jord i Norge brukes, samtidig importerer vi mer mat og fôr. Ap har forlatt småbrukerne og samfunnsoppdraget til jordbrukspolitikken. Politikken er den samme med og uten Ap. Det er ingen politikk for foredling av tømmer, og Ap har ikke ført en aktiv industripolitikk for å beskytte og utvikle næringslivet i distriktene.

I stedet satses det på uregulert hytteutbygging og reiselivsnæringer, som gir de dårligst betalte jobbene i landet. Distriktene taper folk, verdier, makt og ressurser.

2. Arbeidsliv. Norsk arbeidsliv er nå i stor endring. Det nytter ikke lenger å snakke om «den norske modellen». Sektor etter sektor blir utfordra på grunnleggende arbeidsrett, lønn og ansettelsesforhold.

Det organiserte arbeidslivet handler grunnleggende sett om maktforholdet mellom bedriftseier og arbeidstaker. Kontroll med det nasjonale arbeidsmarkedet er i så måte avgjørende. Med EØS-avtalen og Ap-ledelsens motstand mot å regulere og utfordre EU, er de i ferd med å tape et helt avgjørende saksfelt. Det organiserte arbeidslivet forvitrer, lønns- og arbeidsvilkår presses.

Samtidig med at enkelte arbeidstakere, ofte lokalisert i byer, har gode, fleksible lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår, er situasjonen stikk motsatt for arbeidsfolk i bransjer som ofte dominerer på bygdene, som transport, handel og service, turisme, jordbruk, bygg, anlegg og renhold.

3. Offentlig helsevesen. Med etableringen av helseforetak i 2001 ble helse en tapssak for Ap. Helseforetak bryter fundamentalt med tradisjonen for demokratisk forvaltning og politisk kontroll med sykehustilbudet i landet. Fremfor at folkevalgte på demokratisk vis styrer fellesskapets ressurser i tråd med helsebehov og politiske målsettinger, gjør foretaksreformen at planlegging og prioritering skjer gjennom forretningsdrift og lønnsomhetsstyring.

Lokalsjukehuset forsvinner. Forvaltning er blitt forretning, ikke bare på sjukehusene. Organiseringen, finansieringen og styringen av offentlig forvaltningsoppgaver gjennomsyres av lønnsomhetsfokus og markedsmodeller. Når partileder Støre sier at han ønsker et oppgjør med New Public Management (NPM) og samtidig verner helseforetakene, er det grunn til å anta at Ap-ledelsen ikke mener alvor med NPM-oppgjøret.

Aps suksesshistorie er knytta til en effektiv fordelingspolitikk som prioriterer og fordeler makt og ressurser, verdier og velferd. Til grunn lå forståelsen av at dette krevde kraftfulle politiske virkemidler. Uten denne tydelige fordelingspolitikken taper nå bygd mot by, forvaltning taper mot forretning, og kapitaleieres makt vokser på bekostning av folkestyre.

Ulikhetene vokser mellom folk og mellom distrikt. I sum svekkes velferdsstaten.

Uten en omfattende kursendring kan dette bli begynnelsen på slutten for Ap.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Senterpartiets symbolpolitikk for distriktene