Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nyoppstarta bonde: Nortura er altfor lite framtidsretta

Jeg hadde aldri begynt med kyr om jeg visste at de skulle fraktes fra Sel til Rudshøgda.

På vegne av: Jeg representerer også: Lindros, Knutta, Vesla, Solbån, Myrkøy, Lillbot, Snøsokke, Audhumbla, Perlekron, Nelson, Raudlin, Åsrei, Svartnok og resten av flokken, skriver kronikkforfatteren, Foto: Thom Bridge

Kua bærer sivilisasjonen på sine klauver - svensk ordtak

Denne historien kunne startet på flere måter. Men jeg begynner med meg selv. Jeg er en 31 år gammel kvinne fra Oslo. Etter studiene flyttet jeg til Sel i Oppland. Da var jeg vegetarianer av dyrevelferdshensyn. At jeg nå, fem år etter, ligger våken om natta på grunn av en mulig nedleggelse av et slakteri, er nesten ikke til å tro. Men slik er det altså.

Da vi kom til mannen min sin familiegård, fantes ingen planer om å bli storfebonde. Jeg var livredd kyr, og som nevnt vegetarianer. Men noe måtte vel gården brukes til? Mannen min foreslo at vi kunne ha to kalver en sommer, fordi han er intressert i matauk og god kjøttkvalitet. Jeg svarte: En gang i framtida. Én uke etter kom vår første kalv til gards. Han smir mens jernet er varmt denne mannen...

For å gjøre en arbeidsom og lærerik historie kort: I dag er jeg nyutdanna agronom og driver av nybygd ammekufjøs med en flokk på 41 dyr som snart skal til fjells. Å ta dette valget, fra å være vegetarianer til kjøttprodusent, har vært et krevende valg, men jeg har tatt det i lys av mange ting: Lokal matproduksjon, nasjonal matsikkerhet, bruk av utmarksressurser og beite, god dyrevelferd, interesse for et fag, men også: Nortura Otta. Slakteriet som sørger for at dyra mine ikke fraktes lenger en 10 minutter på sin siste reise.

Fra kua kalver i vår besetning, til et dyr sendes på slakt, gjør jeg som bonde alt jeg kan for at de skal leve et holdbart liv. De skal aldri utsettes for unødig stress. Og de skal nytte ressursen ingen andre en drøvtyggeren kan: Fjellet og utmarka. Slik tror jeg de aller fleste som driver med dyr i Norge tenker. Dette ble gjenspeilet i det store engasjementet og oppmøtet ved medlemsmøtet til Nortura tirsdag 28. mai. Dagsorden var mulig nedleggelse av Otta-anlegget.

Da vi ble kalt inn til møte stod det at Nortura var nødt til å se på totalen. Jeg forstår at det her er totalen i Nortura-selskapet man snakker om. Men jeg tillater meg å se på en annen total:

Annonse

Det mest åpenbare er tapet av arbeidsplasser. 70 arbeidsplasser er kanskje ikke mye i sentrale strøk, men her i distriktet kan det være avgjørende for om en familie velger, eller i det hele tatt kan bli. Det neste er fagmiljøet, samlingsplassen og rådgivningstjenesten Nortura representerer. Et slakteri er mer en ett slakteri. For oss som nyoppstartede ammekubønder, har nærhet til et rådgivningsapparat vært viktig. Fagkvelder, rask respons på problematikker som dukker opp og en plass for å møte andre produsenter kan utgjøre et være-ikke være for en ny produsent. I en bransje der middelalderen stiger fra år til år, må man sørge for at det finnes leverandører til Nortura, også i framtida.

Men hva tenker Nortura om dette selv? På hjemmesiden deres kan jeg lese:

Storfehold er den største bærebjelken i norsk landbruk, og påvirker i stor grad både bosetting, arbeidsplasser og utforming av naturlandskap over hele landet, storfe spiser gras og silo, derfor foregår storfehold som regel i områder som ikke egner seg for å dyrke korn.

Utifra denne setningen kan man forstå at Gudbrandsdalen er godt egnet for storfeproduksjon, med bratte frodige dalsider og fjell, egnet for gras og lite annet. Dette viser også statistikken. Tall fra Landbruksdirektoratets nettsider viser at Oppland er et av de to største fylkene for ammekuproduksjon. Ammekudrift utgjør 30 prosent av kjøttproduksjon på storfe. Resten kommer fra melkebruk, og der er Oppland nest størst på statistikken. Finnes det da noe holdbart argument for å legge Norges nye hovedslakteri for storfe til Rudshøgda, i et kornområde mer enn noe annet? All den tid anlegget på Otta gikk med 40 millioner i overskudd i 2018? Og har vi ikke nok trailere på E6?

Til slutt reiste jeg meg på møtet og sa: Jeg hadde aldri begynt med kyr, om jeg visste at de skulle fraktes fra Sel til Rudshøgda. Jeg påpekte også at jeg ikke representerte noen andre enn meg selv. Mange tidligere innspill var fra lag og interesseorganisasjoner. Men når jeg kom hjem ble det klinkende klart, jeg representerer også: Lindros, Knutta, Vesla, Solbån, Myrkøy, Lillbot, Snøsokke, Audhumbla, Perlekron, Nelson, Raudlin, Åsrei, Svartnok og resten av flokken.

Er det virkelig slik at vi, i en tid der dyrevelferd står på dagsorden omtrent daglig, skal være bekjent av at Nortura - bondens selskap - sørger for økte transporter, med mulige omlastninger av dyr på en rasteplass langs E6? Skal det primære leddet i produksjonen, som aldri har vært i styremøte, tatt dårlige strategiske valg, eller sittet på gjerdet og sett på andre aktører ta større markedsandeler, lide? Skal man virkelig redde et konsern ved å sørge for at kua, som hele veien har båret bedriften, utsettes for undøvendig plage?

Norturas styreleder Trine Hasvang Vaag beskrev mulig nedleggelse som et skritt i å ruste selskapet for framtida. Da må man se på hva framtidas forbruker ønsker: Dyrevelferd. I dag gjelder en åtte timers regel for transport av firbente dyr til slakteri. Nortura vil forholde seg til denne ved utredning av en ny industristruktur i selskapet.

Slik jeg ser det, er det altfor passivt, og lite framtidsretta. Vi må øke fokus på dyreveldferd, og sørge for å være best på dette. Kun der kan Nortura vinne kampen om kunden i framtidas butikker. Da hjelper det lite med verdens mest høyteknologiske pølsestapper på Rudshøgda...

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Genredigering av storfe