Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Å lappe sammen historien for fremtiden

Hvordan kan vi produsere færre ting, ta bedre vare på det vi har, og utnytte råvarer, inkludert biprodukter fra landbruk, best mulig? Norsk historie er stappfull av kunnskap om dette. La oss bruke den, og la sauen stå i sentrum.

Bærekraftig: Da Symesterskapet tok kontakt med oss for å diskutere «hva er fremtidens mest bærekraftige materiale», var vi ikke et sekund i tvil, skriver kronikkforfatterne. Det var ull fra de gammelnorske spælsaurasene de tenkte på. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Bærekraftig: Da Symesterskapet tok kontakt med oss for å diskutere «hva er fremtidens mest bærekraftige materiale», var vi ikke et sekund i tvil, skriver kronikkforfatterne. Det var ull fra de gammelnorske spælsaurasene de tenkte på. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Symesterskapet er på skjermen igjen med sesong fem, og bærekraft er i fokus. Ofte glemmes det at landbruk er en stor leverandør til våre klær, muligens fordi vi tror mat er det viktigste i verden. Men prøv å overleve en hel dag uten klær. Det kommer til å gå ganske dårlig.

Samtidig vet vi at tekstilindustrien står foran store utfordringer for å bli mer bærekraftig og etisk. Da Symesterskapet tok kontakt med oss for å diskutere «hva er fremtidens mest bærekraftige materiale», var vi ikke et sekund i tvil. Vår første tanke var ull.

I denne teksten skriver kronikkforfatterne om at framtidens stoffer er inspirert av fortiden. Her fra en utstilling som viser kjortelen som smelta fram fra Lendbreen i 2011. Kjortelen er om lag 1700 år gammel og det er stoffet i denne kjortelen som inspirerte til å lage stoffet VikingGull. Foto: Tone Skårdal Tobiasson
I denne teksten skriver kronikkforfatterne om at framtidens stoffer er inspirert av fortiden. Her fra en utstilling som viser kjortelen som smelta fram fra Lendbreen i 2011. Kjortelen er om lag 1700 år gammel og det er stoffet i denne kjortelen som inspirerte til å lage stoffet VikingGull. Foto: Tone Skårdal Tobiasson

Helt konkret tenkte vi på en rull med stoff vi hadde liggende etter et stort prosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd, som vi kalte VikingGull. Ullen i tekstilet er fra de gammelnorske spælsaurasene, som i årtusener har bidratt til et kystlandskap og utnyttelse av fôrressurser, på lag med miljø og klima.

I utgangspunktet hadde NRK tenkt noe helt annet. Blendet av tekstilindustriens fokus på «innovasjon» og nye tekstiler basert på syntetiske bio-materialer, som bruker appelsinskall, ananasavfall eller alger som råvare, lurte de på hvilket av disse de skulle fokusere på.

Det er selvsagt lurt å bruke avfall til noe nyttig, men alle konsekvensene av nyskapingen er ikke utredet, heller ikke hva det betyr for fattige og marginaliserte bønder i verden.

En gang i tiden trodde vi DDT, asbest og plast var verdens beste idé. Hvis det er tilfellet, slik vi tror etter å ha gjort noen undersøkelser, at så mye som 80 prosent av all ullen i EU ikke blir videreforedlet, er det kanskje våre egne lokale ressurser som burde utnyttes bedre?

Her fra episoden i Symesterskapet med ull fra prosjektet VikingGull. Skjermdump fra NRK
Her fra episoden i Symesterskapet med ull fra prosjektet VikingGull. Skjermdump fra NRK

NRK skjønte poenget og vår dyrebare stoffrull fikk en sentral plass i programmet. Men det morsomste har skjedd i etterkant. Deltagerne i konkurransen og «kunden», skuespiller Iselin Shumba, har delt historien om materialet i sosiale medier. Det har blitt en «snakkis»:

Annonse

«Det eldste og mest varige tekstilet me har er framtidas mest bærekraftige. Ullstoffet me var så heldige å få sy av på symesterskapet, er eit resultat av prosjektet VikingGull. Det er inspirert av Lendbre- kjortelen som smelta fram frå isbreen i 2011 og viste seg å vera om lag 1700 år gamal. Kjortelen er rekonstruert med datidas metodar. Det tok 370 timar frå sau til ferdig produkt, eit plagg til ein verdi av 380.000 i dag! skriver Turi Rudningen Galta, som er @nøys0m på Instagram.

Ull er gull: Det å bruke historien for å tenke fremover, er rett og slett lurt, skriver kronikkforfatterne i denne teksten. Fra venstre Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp. Foto: Privat
Ull er gull: Det å bruke historien for å tenke fremover, er rett og slett lurt, skriver kronikkforfatterne i denne teksten. Fra venstre Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp. Foto: Privat

Hun fortsetter: «Me har sauene, me har kunnskapen og me har handverket. Eg håper symesterskapet kan bidra til at fortida får ein plass i norsk tekstilproduksjon allereie no!» Halleluja.

Vår stoffrull ble produsert med moderne teknologi, på moderne maskiner, fordi vi er så heldige å ha en fungerende verdikjede i Norge, takket være ivrige strikkere og bunaden. Ullen kom fra lokale bønder i Trøndelag, Selbu spinneri og Hillesvåg Ullvarefabrikk spant den, Krivi Vev vevde stoffet og Sjølingstad etterbehandlet det. Dermed ble det ikke fullt så dyrt som materialet i den rekonstruerte kjortelen.

Men dyrt er det, også når Krivi Vev fortsetter å produsere stoffet med litt annen ull. Det har slått an som møbelstoff blant annet hos møbelbedriften Nuen, og for de som liker å kle seg som vikinger under historisk «reenactment». I tillegg fikk vi se fantastiske resultater på ytterplagg som Symesterskapets deltagere tryllet frem.

Å bruke historien for å tenke fremover, er lurt. I sammenheng med flere forskningsprosjekter bruker vi historien for å finne fremtidens løsninger. Når vi skriver bøker, enten temaet er ull eller bærekraft og tekstiler, bruker vi historie for å forstå hvordan vi har endt opp med dagens problemer, sist i boken Lettfiks – klær med ni liv.

Hullene i den historiske forskningen er større enn i klærne. Vi måtte lappe sammen bitene vi fant, og fikk aha-opplevelser på veien. Uten en god forståelse av historie, blir det vanskelig å forstå det som skjer i nåtid. I Morgenbladet sier filosof Trine Antonsen at jordbruket gjør at vi forstår natur. Vi vil påstå at jordbrukshistorien har spesielt mye å lære oss.

Ikke bare når det gjelder ull som tekstilfiber (her har vi pågående prosjekter med Polen, Portugal og med California), men også brennesle som erstatning for lin. Det siste har fått i gang et lite forprosjekt, og håpet er et større prosjekt.

Et vell av godt utprøvde teknikker og produkter er laget for å vare og for å utnytte råvarenes egenart. Viktig er også små bedrifter som Selbu spinneri, som har kunnskap og produksjonsapparat egnet til forskning og utprøving.

Dette utnytter vi i samarbeidsprosjektene nevnt over. Vi har hatt landbruk, håndverk og husflid der bred ressursutnyttelse og «mangesysleri» har stått i sentrum. Det er en akutt mangel på historisk kunnskap om klær og tekstile materialer. Vi trenger ikke ny teknologi og nye «innovative» materialer, vi trenger å bruke det vi har bedre. La oss hente kunnskapen frem igjen for en mer bærekraftig fremtid.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nå er det på tide å rydde i butikkhyllene og tilby produkter som ikke forverrer plastkrisen