Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Winds of change

Både regjeringen og opposisjonen snur kappa etter vinden. Det er helt greit.

Bremser: Olje- og energiminister Tina Bru (H) og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) strammer inn for en næring som har råd til det. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB scanpix
Bremser: Olje- og energiminister Tina Bru (H) og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) strammer inn for en næring som har råd til det. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB scanpix

Den forrige vindkraftmeldingen forsvant i føyka i fjor. Den såkalte nasjonale rammen ble lest som en utbyggingsplan for store deler av Norge. Og det vil vi jo ikke ha.

Nå er regjeringen tilbake med en mer konkret vindmelding. Målet er at den fanger mindre motvind, både lokalt og sentralt.

For motvind er det. Engasjerte motstandere (og noen få som roper stygge ord, truer arbeidsfolk og forherliger vold) gjør innrykk og inntrykk, både på byggetomter og i mediebildet.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vil nå granske om konsesjoner for vindkraft er gitt i tråd med gjeldende lovverk. Det er veldig sannsynlig at Vedum er trygg på at svaret vil bli ja.

Flertallet av konsesjoner ble tross alt gitt da Vedum var i regjering - av daværende energistatsråd Ola Borten Moe (Sp). Han har nylig fortalt Adresseavisen at han ikke angrer på noen av konsesjonene i Trøndelag. Og det er der han bor.

SV får sin granskning, selv om partiet har vært pro-vind både i og etter regjering. I 2015, da Statkraft hadde lagt vekk sine vindplaner på Fosen, mente SVs representant i energi- og miljøkomiteen at situasjonen var "alvorlig ... fordi den norske fornybarsatsingen i realiteten er avblåst."

Det sto heller ingen frådende opposisjon og protesterte mot rødgrønne vindkraftkonsesjoner. Verken på Løvebakken eller på Haramsøya.

Vindkraft var bare marginalt lønnsomt (som all annen kraftutbygging på 2000-tallet), og derfor fulgte Norge etter Sverige og vedtok grønne sertifikater, en støtte fra forbruker til ny fornybar energi.

Av samme årsak ble konsesjonene på norsk side gjort romslige både i tid og rom. Utbyggerne kunne bruke årevis på å flikke på planer. Imens ble turbinene større og mer effektive.

De enkelte vindkraftområdene kunne krympes i areal og antall turbiner. Til gjengjeld ble de mye mer ruvende i høyden.

Annonse

Fremfor alt ble de billigere. I fjor beregnet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en kostnad på 34 øre per kWh for landvind. Bare store vassdrag (33 øre) er rimeligere å bygge ut.

Samtidig gjorde utlendingene sitt inntog. Selv om kraftprosjekter er gode investeringsobjekter for pensjons- og forsikringsfond, har norske fond vært avskåret ved lov fra å gå tungt inn i såkalt forsikringsfremmed virksomhet (loven ble endret i fjor, og KLP er nå inne på eiersiden i Nord-Odal).

Det tar gjerne så lang tid fra første vedtak til byggestart at lokalpolitikerne som med ett unntak har sagt ja til alle utbygde konsesjoner her i landet, er byttet ut.

Vindplanene som forrige kommunestyre stemte for, så ut som et presset, regionalt prosjekt med 100 meters høyde. Nå ser det ut som et lukrativt, utenlandskeid prosjekt med 150 meters høyde.

Og pling, der var Kurt Oddekalv i innboksen. Motstanderne utgjør rundt 34 prosent av folket, men lager all støyen i lokalavisen og foran rådhuset. Og motstanden har økt de siste årene.

Derfor snus kappa nå etter vinden, både i kommunestyrer og på Løvebakken. Og hvorfor ikke? Endrede rammebetingelser må påvirke praktisk politikk. Særlig når dagens politikk gjør flere skeptisk til fornybar energi mens oljen pumper som før. Bare det faktum at vindbransjen selv ber om å få betale mer skatt gjør det åpenbart at regimet er foreldet.

Etter misnøyens vår setter regjeringen strammere rammer, kortere frister, sterkere natur- og miljøkrav og økt lokal medbestemmelse for vindkraft. Aps Espen Barth Eide reagerte raskt positivt på den nye meldingen.

Samtidig har Ap, Sp og Frp flertall for å kutte skattleggingen av vannkraft, noe som vil vri kapital fra vind- til vannkraftinvestering.

Den tredelen som allerede er mot vindkraft, vil neppe være fornøyd med dette. Samtidig kan regimeendringene gjøre det tyngre å overbevise vindkrafttilhengerne til å snu.

Nok strøm nå? Statnett har fått forespørsler fra oljebransjen om kapasitet tilsvarende 17 TWh nytt forbruk, bare for å elektrifisere plattformene. Så skal vi kutte i fossilbilpark, dieseltog og oljefyrer. Om to tredeler fases ut, kreves 30 til 50 TWh ny fornybar energi.

I sum kan det bli økt oppgradering og produksjon fra gamle vannkraftverk - men også flere turbiner, mer vann og flere vassdrag i rør.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Alle mann rett til Besseggen