Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må snakke om kylling

Mens vi gafler i oss stadig mer fugl som spiser importert korn og soya, gror fjøsdøra igjen i distriktene. Kyllingsuksessen er tung å fordøye for norsk landbruk.

Fast food: Det tar bare 30 dager å øke kyllingproduksjonen. En ammeku ekstra trenger to år. Foto: Siri Mo
Fast food: Det tar bare 30 dager å øke kyllingproduksjonen. En ammeku ekstra trenger to år. Foto: Siri Mo

I 1990 var kylling fortsatt grillet lørdagsmat i Norge. 30 år senere er forbruket (målt i slaktevekt) firedoblet - fra fem til 20 kilo per nordmann per år.

Og det blir mer nå. Årsaken er en kombinasjon av virus og bakterier.

Koronaviruset holder oss vekk fra harryhandelen, og vi kjøper alt kjøttet vårt i Norge. Dermed blir det for lite kjøtt, slik at vi må importere tysk storfekjøtt - som ofte er salmonella-infisert. Da blir det fristende å droppe importkjøttet til fordel for norsk kylling.

Vent nå litt, tenker du kanskje: Kjøper vi ikke mer norsk kylling også, nå under pandemien? Hvorfor er vi da sjølforsynt på kylling, samtidig som vi mangler stadig mer rødt kjøtt? Jo, fordi kyllingprodusentene kunne øke produksjonen i takt med forbruksveksten. En kylling er slakteklar på 30 dager.

Spør du etter rask produksjonsøkning på storfekjøtt, ser både kua og bonden rart på deg. For å fremskaffe et nytt storfe til slakt må en ekstra kvige insemineres (eller oksifiseres). Så går det minst 280 dager før kalven ser dagens lys. Så går det nye 15 måneder før kalven er slaktemoden. Da er trolig grensene åpne, og vi kan handle köttfärs i Sverige igjen. Plutselig er det OVERSKUDD på storfekjøtt.

Bøndene må levere det forbruker vil ha, heter det. Javel? På 70- og 80-tallet falt forbruket av innmat som lunger og lever. Da kjørte bondesamvirket kampanjer for å få folk til å spise mer innmat. I 2006 sluttet vi å spise mat med palmeolje i løpet av få måneder - fordi matindustrien mente at det var best for miljøet og mer fristende for forbrukerne.

I dag taper beitedyra i disken. Kjøttslagene som spiser gras og sysselsetter flest bønder, har ikke tatt del i noe av forbruksveksten på kjøtt siden 1990. Det er kyllingen som vokser. Den spiser ikke norsk gras, den spiser 60 prosent utenlandsk fôr.

Et kjøttrødt norsk bondesamvirke kunne selvsagt kjørt kampanjer for å få folk til å spise mer norske beitedyr. Men kjøttsamvirket er også hvitt - etter at Prior og Gilde fusjonerte til Nortura i 2006.

Annonse

Dessuten er Nortura også industri. Og norske beitedyr er ikke særlig industrivennlige. Tilgangen på slakt preges av årssyklusen, med beiting om sommeren og innegang om vinteren. Mye storfe, og nesten alt småfeet, kommer til slakteriene i løpet av hektiske høstmåneder.

Kylling lever en måned på et betonggulv. Mens økt drøvtyggerproduksjon krever økt utnyttelse av grasarealer som produserer bare om sommeren, spiser kylling saker som er tilgjengelig hele året, i skipslaster på de sju hav. Den er en drøm for industrien. Den kjenner verken årstider eller -syklus.

Det er derfor Nortura ikke har, og neppe vil, oppfordre forbrukerne til å kjøpe rødt kjøtt - fordi det er best for norsk jordbruk, kulturlandskapet, sjølforsyninga og distriktene.

I julen vil vi ha tradisjonelt og rødt kjøtt. Isteden for å gi oss det vi vil ha, kjører Nortura kampanje for "hvit jul" med kylling. Den åpenbare effekten av satsingen er, i en tid hvor kjøttkonsumet faller, at det selges mindre rødt kjøtt. Det store flertallet av Norturas eiere taper da både volum og markedsandeler.

Konsernet gjør det likevel, fordi det tjener bunnlinjen. Det er til å forstå. Det er også mulig for bøndene som eier Nortura å forstå at det er de som må ta kyllingdebatten. Og den må tas nå.

Noen hundre norske kyllingbønder produserer bra mat som forbrukerne (iallfall etter å ha sett Prior-reklame) vil ha. Det er likevel nødvendig å se på hva en stadig hvitere og mindre norsk kjøttdisk gjør med flertallet av norske bønder - og norsk jordbruk.

Tore Bjørkli, den erfarne landbruksdirektøren hos Statsforvalteren i Trøndelag, ser hvor det bærer. Her i avisen advarer han mot at kyllingveksten utfordrer konsesjonsregelverket, konsentrerer matproduksjonen - og utfordrer målet om spredt matproduksjon i hele landet.

Trine Vaag kan ikke som styreleder for over 17.000 rødt kjøttproduserende eiere i Nortura slå seg til ro med at noen hundre kyllingfjøs fôret fra utlandet tar over kjøttdisken. Norgesgruppen og Reitan-familien kan. Men bondesamvirkets formål var ikke - og bør ikke ikke være - å opptre som enhver annen grossist og industrialist.

Ola og Kari forbruker bør spise rødt kjøtt som spiser over hele Norge, og mindre av det hvite kjøttet som spiser mest utenlandsk. Jeg tviler ikke på at Trine Vaag, landbruks- og matminister Olaug Bollestad og bondelagsleder Lars Petter Bartnes er enig i dette.

Men jeg er usikker på om de tør si det høyt.

Neste artikkel

Kva med arealpolitikken?