Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Veien videre

Jorda og havet vi høster av, vannet vi temmer og teknologien vi utvikler må komme hele landet til gode. Slik sikrer vi gode kår for gode liv - på bygda som i byen.

Norge er et annerledesland, med spredt bosetting, næringsutvikling og arbeidsplasser over hele landet. De økonomiske forskjellene er fortsatt nokså små. Vi har store muligheter for å skape gode liv over hele landet. Foto: Siri Juell Rasmussen
Norge er et annerledesland, med spredt bosetting, næringsutvikling og arbeidsplasser over hele landet. De økonomiske forskjellene er fortsatt nokså små. Vi har store muligheter for å skape gode liv over hele landet. Foto: Siri Juell Rasmussen

Forankret lokalt, med blikket vendt utover. Nationen har aldri vært et snevert fagblad eller nærsynt særinteresseavis. Helt fra starten fikk leserne tungt utenriksstoff, nyheter om næringsliv og Distrikts-Norge, fagstoff og provoserende meningsstoff i en god blanding.

Nationen ble født inn i en dramatisk tid. Førstesiden på den aller første avisa i 1918 var viet politisk og sosial uro i kjølvannet av 1. verdenskrig og revolusjonstrusselen i Tyskland under tittelen “Fortsatt stærk gjæring i Tyskland”.

Det var ikke å ta for hardt i. Som historieprofessor Øystein Sørensen påpeker, var det ingen som på dette tidspunktet kunne vite hvordan uroen og opptøyene i vår del av verden skulle ende. Og, som vi har vist, gjennom Sørensens dypdykk i Nationens mørke historie skulle redaktørens revolusjonsfrykt sende ham ut i en annen ytterlighet.

Det andre perspektivet som fra avisas oppstart var sentralt, var bondens perspektiv: Dyrking av jord og skog, bondesamfunnet og bygda, og hvordan disse verdiene ble presset på retrett av industrialisering og sentralisering.

Men Norge er et annerledesland. Vi har spredt bosetting, med næringsutvikling og arbeidsplasser over hele landet.

Nationens første redaktør, Thorvald Aadahl, var en urban mann, som trivdes i det kulturelle, politiske og økonomiske sentrum. Det tredje perspektivet, sentrum-periferi, vitner om et varmt hjerte også for byen. En av de første lederartiklene handlet eksempelvis om bolignød i Kristiania.

Forholdet mellom by og land, men også kjønnsroller, kultur og moral, ble utfordret av avisa. Og her er det godbiter å finne i arkivet: På et massemøte i Oslo i 1934 gikk folkehøgskulestyrar Lars Eskeland i Fedrelandslaget hardt ut og hevdet at 34 prosent av russepikene i hovedstaden hadde fått gjennomført abort. Det vakte oppstandelse. Abort var på ingen måte legalt i Norge på den tida og påstanden ble da også fullstendig tilbakevist.

Debatten fikk interessante utslag i Nationen. Med størst snert kommenterte redaktør Aadahl det han oppfattet som trangsyn og fordommer på bygda: “Helt utelukket er det vel heller ikke, at forestillingen om byen som et slags Sodoma kan bestyrkes under helst flyktige besøk. Det er dessverre storbyens vesen, at alt hva den eier av dårlighet har så lett for å finne den tilreisende.”

Oppsummert

Nationen 100 år

1 Forankret i norske lokalsamfunn, med blikket vendt mot verden. Nationen har aldri vært et snevert fagblad eller nærsynt særinteresseavis.

Fortsatt viktig

2 EU/EØS-spørsmål, sentrum-periferi, samt skog- og jordbruk er fortsatt sentrale temaer for og i Nationen.

Mer debatt

3 Med debattarenaen #motkultur vil vi mobilisere motkrefter i en verden og et land der de sentraliserende kreftene er svært sterke og pengemakta synes overveldende

Når Nationen i år fyller 100 år, er det denne tredelte arven vi bygger på. Hvor vi lever, hvordan vi lever og hva vi lever av, er vår tids store spørsmål. Økende økonomiske og sosiale forskjeller, sterke illiberale krefter i demokratier rundt oss og en overhengende klimakrise setter oss alle på prøve. Men Norge er et annerledesland. Vi har spredt bosetting, med næringsutvikling og arbeidsplasser over hele landet. De økonomiske forskjellene øker, men er fortsatt nokså små. Vårt land er i stor grad preget av tillit og er fylt av ildsjeler.

Vi har mye å miste.

Annonse

Utenriks har vært og er en viktig del av Nationens redaksjonelle innhold og fortsatt regnes avisa som et av de viktigste mediene i EU- og EØS-spørsmål. Våre journalister har fulgt store penger over landegrenser og påvist hvordan internasjonal finanskapital kjøper opp jord i land som Ukraina og Romania, Etiopia, Skottland og Danmark. Reportasjeserien «Kven skal eige jorda» fikk Internasjonal Reporter-pris og ble gitt ut som bok i år.

I sommer har vi sett nærmere på naturressursene i Norge. Hvem skal eie havet, fisken, vannet, jorda, skogen? Hvordan skal vi sikre at lokalsamfunn nyter godt av at vi høster av disse ressursene? Klimakrisen er internasjonal, men de nådeløse effektene merkes lokalt – og løsningene finnes internasjonalt, nasjonalt og lokalt.

Bare ta landbruket. Det er umulig å tenke seg en grønn omstilling uten at grønn sektor – jord og skog – er med. Så mye som en tredel av løsningene på klimakrisen kan finnes i landbruket, ifølge en ny rapport fra The New Climate Economy. Det globale landbruket kan bli verdt 2300 milliarder dollar og kan gi over 70 millioner nye jobber innen 2030. Det er ingen grunn til at ikke Norge skal kunne ta en lederposisjon her, med våre teknologiske kunnskaper kombinert med et (fortsatt) småskala jordbruk med svært lite sykdom, lite medisinbruk, lite bruk av sprøytemidler.

Distriktsopprøret som preget forrige valgkamp vitner om at folk forventer en bedre fordeling mellom by og land. Det fordrer fiskeri- og landbrukspolitikk som kommer utkantene til gode og næringsutvikling i alle landsdeler. Tall fra Norsk medborgerpanel i fjor viste at misnøyen med den rådende distriktspolitikken er stor i hele folket. Hele sju av ti mente at sentrale myndigheter tar for lite hensyn til Utkant-Norge. Misnøyen er størst i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. Jo lenger fra Oslo, jo mer kritiske er folk.

I en verden og et land der de sentraliserende kreftene er svært sterke og pengemakta synes overveldende, trenger vi motmakt.

I jubileumsåret har vi tatt “Nationen til heile nasjonen” og arrangert debatter med utgangspunkt i avisas journalistikk og visjon. Når folk i Luster i Sogn og Fjordane eller i Alta i Finnmark kjemper for legetilbudet sitt, kjører de gjerne 3-4 timer for å få med seg en debatt om trygghet på bygda. Vi har debattert dyrevelferd i Rogaland, rovdyrpolitikk i Oppland, jordvern i Trondheim og kjøtt og klima i Bergen. Vi har debattert kommunesammenslåinger og forsøkt å speile hvorfor Finnmark sier nei, nei, nei til å bli slått sammen med Troms.

Nationens formålsparagraf sier at avisa skal «tjene bygdenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser». Distriktsopprøret viser at formålsparagrafen står seg godt. Jeg tror politikere som tror de tenker rasjonelt og effektivt, undervurderer kraften som ligger i levende lokalsamfunn og folk som føler seg knyttet til plassen de bor og lever.

«Skaujenta» Eva Nordlund – mangeårig programleder i NRK Radio og kommentator her i avisa, beskrev det godt i kommentaren «Det lille er så svært». Som dikteren Hans Børli viste oss, kan man godt bo på en liten plass og være verdensborger.

I en verden og et land der de sentraliserende kreftene er svært sterke og pengemakta synes overveldende, trenger vi motmakt. Derfor har Nationen lansert debattarenaen #motkultur og invitert inn nye stemmer.

Vi har også utvidet andre av avisas debattflater og engasjert forskere og fagfolk i spalter som «Faglig snakka» og «Helgemat», slik at leserne - i tillegg til nyheter og analyser - skal få mer bakgrunn for engasjement og egne meninger.

Som dagens forsidemann minner oss på: Samfunnsengasjement har ingen aldersgrense. Erik Skjeseth (96), har bestandig latt seg engasjere av overbefolkning og overforbruk. “Romatraktaten sier at det er en stadig vekst i forbruket som er hovedformålet. Det synes jeg var så meningsløst at jeg helst ikke ville være med på det.”

Vær så god: gyv løs på innholdet og engasjerer dere i debattene – gjerne i 100 nye år!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Urettferdigheit sett i system