Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Våre strømbrudd hjemme og på havet

"Infrastruktur" er et kjedelig, vanskelig ord. Men det skjuler viktige verdier. Når infrastrukturen svikter, skal du kunne være trygg på at himmel og jord settes i bevegelse for å rette opp saken.

Det slokner i stille grender: Snø og is kan være nok til å bryte strømmen på en vinternatt. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix
Det slokner i stille grender: Snø og is kan være nok til å bryte strømmen på en vinternatt. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix

Et av mine beste juleminner fra oppveksten er den julekvelden lysene på treet blafret, blinket og forsvant.

Det ble ikke mørkt. Det ble koselig. Stearinlys ble tatt fram. Vedfyringen tok steget opp fra å være et bidrag for stemningens og ekstravarmens skyld til å spille hovedrollen som energikilde i hele huset. Julematen ble tilberedt over denne varmen.

Alt føltes nærmere og varmere enn til vanlig. At en av årsakene til det, var at det var vanskeligere å stikke seg bort i et rom for seg selv når dette rommet verken hadde lysestaker eller egen fyring, var jeg i grunnen for liten til å tenke nærmere over.

Lyset, strømmen, var borte lenge nok til at det preget kvelden, men kom tilbake innen et døgn. Lenge før det ble et alvorlig problem for annet enn den opprinnelige planen om ribbe som julemat.

Men det skjedde ikke av seg selv. Vår julekveld ble reddet av alternative energikilder og ekstrainnsats fra mor og far. Andre foreldre, og voksne barn, måtte sette feiringen på vent for å rykke ut og løse problemene som hadde oppstått.

Vi følte oss trygge på at ting var på stell. Slik skal det være i Norge: Brutte linjer rettes opp. Trær som velter, fjernes. Tunge snøfall, stormvær, flom og ras kan gi fatal svikt i det nasjonale nervenettet som sikrer både strøm, kommunikasjon og livsnødvendige transportårer. Men her i landet vet vi dette. Og vi har både vilje og evne til å ta de nødvendige grepene både for å forebygge og for å rette opp i etterkant.

For vår jul endte det plutselige strømbruddet først og fremst som et koselig mellomspill. Men det skal ikke mye til før en slik svikt i strukturen går på livet løs.

Noen uker før jul opplevde Øst-Finnmark et slikt skrekkscenario. I mer enn fem timer var alt kommunikasjonsnett nede. Mobiltelefon? Ikke snakk om. Heller ikke fasttelefon, bredbånd - eller nødnett eller nødradioen til sjøs.

Annonse

Eteren gikk i svart. Det kan være både frustrerende og skremmende for hvem som helst når nettet faller ut. I Øst-Finnmark, der avstandene er enorme og bosetningsmønsteret svært spredt, kan et plutselig, langvarig brudd i kommunikasjonen være mye mer dramatisk enn de fleste andre steder i Norge.

Gammelmåten kan redde stumpene når høyteknologien svikter.

Aller verst var nok Finnmark-opplevelsen for tre fiskere tjue nautiske mil til sjøs, nær grensa til russisk farvann. Ombord på "Øyværing" kom den ufrivillige radiotausheten etter at sjarken deres hadde begynt å ta inn vann.

Heldigvis hadde de rukket å sende ut en nødmelding før kommunikasjonen forsvant. Etter hvert kom en russisk tankbåt og skjermet dem mot uværet, mens en norsk redningsskøyte med fungerende satelittelefon var på vei.

Det endte bra, denne gangen. Men fiskerne hadde kjent angsten i magen. "Jeg tror alle om bord i dag har kjent på følelsen av at nå dør vi", sa skipper Christoffer Brox til NRK etter to tunge døgn.

Finnmarkingenes krise skyldtes dobbel uflaks, ifølge den foreløpige granskningen. En sentral i Vardø slo seg vrang, og nødløsningen var allerede nede som følge av et kabelbrudd som ennå ikke var rettet opp.

Den videre analysen gir likevel noen alvorlige varsler om å tenke seg om to ganger. I det videre arbeidet med å sikre infrastrukturen i Finnmark, og i forlengelsen i hele Norge. Selv om Finnmark er unikt.

Ved lignende situasjoner tidligere, skal nemlig kystradioen i Vardø ha vært nær nok kystfiskerflåten til å få kontakt med båtene over VHF-nettet. Den radioen er nå nedlagt. Og erstatningen er ikke nær nok til at det grepet vil fungere.

Når moderne løsninger fungerer, er de ifølge gjeldende oppfatning gode nok til at kystradiojobben for Finnmark kan gjøres fra Bodø, 125 mil lenger sør enn Vardø. Og det er neppe feil å si at dagens moderne løsninger løser problemer gårsdagens metoder kommer til kort mot. Like fullt beviser erfaringene igjen og igjen at gammelmåten kan redde stumpene når høyteknologien svikter. Når strømmen er borte, er vedovnen god å ha. Og gammeldags kortdistanseradio kan åpenbart også ha en rolle å spille som del av et moderne beredskaps- og infrastrukturnett.

Vi kan ikke helgardere oss mot absolutt alt. I skrivende stund er det vanskelig å slå fast at ingen nordmenn i år må feire jul eller nyttår med stearinlys og vedfyring fordi de ble nødt, ikke bare fordi de hadde lyst. Men det er lov å etterlyse et enkelt nyttårsforsett: Brudd? Stadig færre. Forbindelse? Stadig bedre. Overalt. Hele tiden.

Neste artikkel

Uforståelig lakseskatt