Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Utenriksministerens elefant

Er motstandere av sentralisering av makt «ofte de samme som» fremmer autoritære krefter? Ugrei sammenblanding i utenriksminister Ine Eriksen Søreides EU/EØS-redegjørelse.

«Eia var vi der»: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide under et besøk i Brussel i vår. Her sammen med EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Johan Falnes / NTB scanpix

Forrige uke holdt utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) sin «Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker» for Stortinget – som debatterer den om en uke. Den som leser redegjørelsen for å få innsikt i viktige EU/EØS-saker, kan lett bli skuffet. Den er til dels svulstig og mer polariserende enn forventet når en statsråd informerer Stortinget. En kan også finne nytale med en viss underholdningsverdi – for noen.

Under «overordnet om situasjonen i Europa» tegnet utenriksministeren et endimensjonalt og polarisert bilde av Europa. Hun stiller opp to rådende krefter: «Populisme og lettvinte løsninger» kontra «det pro-europeiske budskap».

Høyre-statsråden går langt i å slå alle som ønsker en annen fordeling av makt og penger i Europa, sammen med autoritære krefter: «Manglende evne til å finne fungerende løsninger vil fortsatt gi spillerom for dem som ønsker mindre forpliktende samarbeid både i Europa og globalt. Det er også i mange tilfeller de samme kreftene som ønsker å forstyrre demokratiske valg, undergrave uavhengige medier og domstoler og motarbeide oppbyggingen av det sivile samfunn». Med «mindre forpliktende» menes antakelig mellomstatlig samarbeid.

Et flertall av oss har stemt nei til norsk EU-medlemskap. De fleste foretrekker altså mellomstatlig, forpliktende internasjonalt samarbeid, og å beholde nasjonalstaten som ramme for en mest mulig rettferdig fordeling av makt og penger. Mener utenriksministeren at motstanderne av norsk EU-medlemskap står nærmere autoritære krefter enn EU-tilhengere? Statsråden vil neppe svare ja på det spørsmålet. Derfor bør hun også holde seg for god til formuleringer som mer enn antyder en slik kobling.

Konklusjonen er, ifølge statsråden, at EU «på overordnet plan» er avgjørende for Norge; «helt sentralt for å forsvare våre grunnleggende verdier og interesser. Det er også avgjørende for å fremme vår og fremtidige generasjoners sikkerhet og velferd.» Så svulstige formuleringer er egnet til lite annet enn å tilsløre. Har utenriksministeren hentet inspirasjon i Brussel? Påtroppende president i EU-kommisjonen, Ursula Von der Leyen, vil at en EU-kommissær skal ha ansvar for å «forsvare vår europeiske livsstil». Spørsmålene blir: Hvilke grunnleggende verdier? Hvem sin velferd? Hvem sin livsstil?

Elefanten i utenriksminister Ine Eriksen Søreides redegjørelse, sneier hun så vidt borti med formuleringen «manglende evne til å finne fungerende løsninger». Hvem har ansvaret for den «manglende evnen»? De arbeidsløse i Italia, Hellas og Spania? Løsarbeiderne, som ble skjøvet ut av sine faste stillinger da den økonomiske krisa rammet i 2008? De som har gått ned i lønn på grunn av sosial dumping? Hvem er det som tjener på at fellesskapet, offentlig sektor, blir mindre og mindre mens stadig mer privatiseres? Hvem tjener på sosial dumping? Hvem tjener på at makt sentraliseres, slik at folkestyre erstattes med elitestyre?

Annonse

Hvor nyttig er det at Høyre og Ap bruker tida på å spille «EØS-handlingsrom-svarteper»?

Husker utenriksministeren rapporten fra Røde Kors' Europa-direktør i 2013, Anita Underlin? Der kunne vi lese: «I dag, når den økonomiske krisen har festet sitt grep, lever millioner av europeere i usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Dette er en av de verste psykiske tilstandene for et menneske å være i, og vi ser nå en stille desperasjon spre seg blant europeere, som resulterer i depresjon, resignasjon og manglende fremtidshåp.» (Think differently. Humanitarian impacts of the crisis in Europe. Red Cross. 2013.)

Kan det være slik at det er Brussel som «mangler evne til å finne fungerende løsninger»?

Det internasjonale pengefondet, IMF, vurderte selv i en internrapport (juni 2013) EUs kutt- og sparepolitikk overfor Hellas (som IMF var «medskyldig i») som mislykket. Det hadde selvsagt grekerne, og andre, smertelig erfart lenge. Sommeren 2016 fulgte IMF opp med en større gransking. Årsaken til den forfeilede kutt- og sparepolitikken mener IMF var «intellektuell innkapsling» og «gruppetenkning».

Mange EU-borgere lever fortsatt prekært. Det er en trussel mot deres «grunnleggende interesser». Hva kan økende sosiale ulikhetene bety for «fremtidige generasjoners sikkerhet og velferd» i Europa? Hva med elefanten i rommet?

Utenriksministeren sa også noe «overordnet» om å utnytte handlingsrommet i EØS: «For regjeringen betyr det å bruke handlingsrommet å påvirke, ikke primært å motsette seg regelverket når det er vedtatt i EU.» Det er nytale med en viss underholdningsverdi. På den annen side: Hvor nyttig er det for det norske demokratiet at Høyre og Ap bruker tida på å spille «handlingsrom-svarteper» for og imot «EØS-veto en sjelden gang», mens EU-reglene flommer inn og Stortinget er forpliktet til å vedta dem?

Oppsummert

Ikke dypere innsikt

1 Utenriksminster Ine Eriksen Søreides redegjørelse om «viktige EU- og EØS-saker», var tils dels svulstig og polariserende, men mindre egnet til å gi innsikt i viktige EØS-saker.

Fordummende polarisering

2 Ine Eriksen Søreide utlegger motsetningen mellom «populisme og lettvinte løsninger» og «det pro-europeiske budskap» som overordnet i Europa.

Mistenkeliggjøring

3 Er det sammenheng mellom motstand mot overnasjonalt samarbeid og autoritære krefter.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nei til økt bensinavgift!