Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulven overlever - Rotevatn vant

Ulven kan beskyttes - eller beskytes - ut fra politiske hensyn. Verken biologi eller juss hindrer forvaltning av en bestand i vekst.

Så stort handlingsrom: Med en skandinavisk levedyktig stamme står Sveinung Rotevatn fritt til å skyte ulven ned mot det norske bestandsmålet. Foto: Berit Roald / NTB
Så stort handlingsrom: Med en skandinavisk levedyktig stamme står Sveinung Rotevatn fritt til å skyte ulven ned mot det norske bestandsmålet. Foto: Berit Roald / NTB

Rikets øverste dommere har kan hende ikke førstehåndskunnskap om sauens anatomi eller ulvens biologi. Men de forstår hva det betyr at vi skyter færre dyr enn det fødes.

Stort annerledes er det vanskelig å tolke Høyestetts frikjennelse av ulvejakta slik vi kjenner den.

Høyesterett er kommet til at tre vedtak om lisensfelling av 31 ulver utenfor ulvesonen vinteren 2017–2018 var gyldige.

Høyesterett fant at fellingene ikke truet ulvebestandens overlevelse. Det er ingen bombe - siden bestanden beviselig ikke bare har overlevd, men trives (8,5 ynglinger også i fjor) med den ulveforvaltningen staten har ført de siste årene.

Biologien tilsier altså ikke at jakta var for hard. Men hva med jussen? Som Høyesterett tørt melder, klargjør dommen de rettslige rammene for norsk ulveforvaltning. De er vide. Årsaken heter 18C.

Naturmangfoldlovens paragraf om felling ut fra «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» er ingen snever unntaksbestemmelse som må vurderes opp mot ulvens overlevelse. Den vektingen gjorde Stortinget i 2017, finner Høyesterett:

"Uttaksbestemmelsen må ... forstås slik at den, gjennom de til dels skjønnsmessige vilkårene som der er satt, avveier hensynet til vern av artene mot andre viktige samfunnshensyn. Etter min mening har dette avveiende formålet betydning ved den nærmere tolkningen", som det heter fra førstevoterende.

Allerede her er løpet kjørt for WWF.

Annonse

Bernkonvensjonen redder heller ikke denne gangen norsk ulv: Naturmangfoldlovens paragraf 18 er langt på vei formet etter mønster av Bernkonvensjonen. Er jakta lov i Østerdalen, er den lov i Sveits.

Høyesterett har tidligere avgjort at det norske ansvaret for å bevare ulven i norsk natur ikke betyr at Norge må ha en isolert levedyktig stamme. Nå går retten videre - og sabler ned WWFs krav om at det skal settes en ny rettslig ramme for hvor mange ulv Norge må ha.

"Jeg kan heller ikke se at artikkel 2 pålegger den enkelte stat å ta ansvar for en bestemt andel av en samlet bestand, gitt at den samlete bestandens overlevelse ikke er truet."

Så lenge de 460 norsk-svenske ulvene er livskraftige, er det dermed ikke noe behov for å vedta at Norge skal ha så og så mange prosent av bestanden.

Utmarksinteressene sto last og brast med staten i retten. Dommen er mest en seier for sistnevnte.

Nå har staten ulveforvaltningen der klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) og det store flertallet av rovdyrpolitikere vil ha den:

Det er rikelige muligheter til å beskytte ulv der genetiske og/eller vernepolitiske årsaker og timing gjør det formålstjenlig å la ulv leve.

Men det er også rikelige muligheter til å beskyte ulv der utmarksinteresser og lokalpolitisk brann gjør det formålstjenlig å ta ut dyr.

Forskerne har tidligere fastslått at spørsmålet om hvor mange ulv Norge skal ha, ikke er et biologisk spørsmål. Nå er det heller ikke et juridisk spørsmål.

Det er politikerne som lader børsa.

Neste artikkel

Demokratiet på prøve