Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulven er kommet til Høyesterett

Strider den norske rovdyrforvaltningen mot vår egen grunnlov? Nå skal Høyesterett avgjøre.

Kan staten på lovlig vis holde en art som er kritisk truet på rødlisten nede på kontinuerlig kritisk truet nivå gjennom årlig uttak, for eksempel gjennom jakt? Det er WWFs spørsmål. Foto: Shutterstock / NTB
Kan staten på lovlig vis holde en art som er kritisk truet på rødlisten nede på kontinuerlig kritisk truet nivå gjennom årlig uttak, for eksempel gjennom jakt? Det er WWFs spørsmål. Foto: Shutterstock / NTB

Rovdyrsaken startet i rettssystemet høsten 2017, da WWF Verdens Naturfond gikk til søksmål mot staten, ved Klima- og miljødepartementet.

Organisasjonen legger til grunn at ulven er totalfredet og står oppført på den norske rødlista over arter som er kritisk truet, med ekstremt høy risiko for å dø ut. WWF mener norsk lov bare i svært begrensede unntak kan se bort fra forbudet mot å avlive ulv.

Når myndighetene likevel legger til rette for årlig lisensjakt, mener miljøorganisasjonen det er en forvaltningspraksis som bryter med Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Likevel tapte de saken i Oslo tingrett.

Da ankesaken så gikk i Borgarting lagmannsrett, ble det konkludert annerledes. De mente det ikke forelå offentlige interesser av betydning som tillot å ta livet av de to ulveflokkene kjent som Julussa og Osdalen. Det politisk bestemte målet om at det ikke skal være ulv utenfor ulvesonen er altså, ifølge lagmannsretten, ikke en offentlig interesse i seg selv.

Retten fant heller ikke at staten kan senke terskelen for felling av ulv - det vil si å ta ut flere - bare fordi bestandsmålet er nådd. WWF medhold og beskrev dommen fra januar 2020 som en “sårt tiltrengt seier for ulven og naturen”.

Det interessante er at begge parter etter dette - både WWF og staten - likevel anket saken til Høyesterett. Og der er vi nå - samtidig som Elgå-ulven, som i januar ble flyttet fra Østerdalen til Våler i Østfold, er på veg tilbake nordover i "hjemfylket" Innlandet.

Staten anket naturlig nok fordi de tapte. WWF anket selv om de vant fram på flere punkter. De mener dommen ikke behandlet spørsmålene om naturens egen rettssikkerhet i et større perspektiv.

Høyesterett må ta stilling til hvilket ansvar staten generelt har for å ta vare på alle truede arter som hører hjemme i Norge, mener WWF. Det skal behandles den kommende uka, fram til 9. mars.

"Kan staten på lovlig vis holde en art som er kritisk truet på rødlisten nede på kontinuerlig kritisk truet nivå gjennom årlig uttak, for eksempel gjennom jakt?”. Det er hovedspørsmålet, slik WWF formulerer det i forkant av rettsbehandlinga.

Annonse

Miljøorganisasjonen frykter at måten Norge driver rovdyrpolitikk påvirker hvordan vi forvalter andre arter og natur. De ser rovdyrspørsmålet i en større natursammenheng, der verdens bestander av dyr sett under ett er drastisk redusert de siste femti årene.

Man trenger slett ikke være medlem av WWF for å være opptatt av artsmangfold, dyrevern eller livskraftig skjøtsel av naturressursene. Det er også det de kraftigste rovdyrmotstanderne i bunn og grunn er. De ser bare saken fra den motsatte siden.

Og når mennesker opplever at politiske vedtak om rovdyr står i direkte konflikt med ens eget livsgrunnlag, med næringa de driver og med den sosiale tryggheten for bosted og familie, det er da det oppleves som personlig angrep og blir en opphetet debatt som inneholder både fakta og følelser.

Før det tar fyr i alle kommentarfelt, er det verdt å presisere at det er staten som er WWFs motpart i rettssaken. Det er ikke beitenæringa, sauebøndene eller andre interessegrupper, selv om vi er vant til at de ofte står steilt imot miljøorganisasjonene.

Rovdyrdebatten oppleves av mange som en skyttergravskrig der man nærmest tvinges til å erklære seg for eller imot. Det blir en svarthvit dragkamp som ofte ender med å handle om enten vern eller næring. Men alle parter vil ha nytte av en avklaring om hvorvidt dagens bestandsmål for rovvilt i Norge er å tolke som et minimums- eller maksimumsmål.

Men også WWF mener beitenæringas interesser skal ivaretas. Det er derfor vi har et rovdyrforlik i Stortinget. Selv om det utfordres og debatteres hvordan forvaltningen slår ut, er det myndighetenes ansvar å finne løsninger som sikrer en bærekraftig balanse mellom rovvilt og beitenæring, mellom vern av artsmangfold og bosetting i hele landet.

Det er altså staten som utfordres i retten. Med som såkalt partshjelp, har de Norges Bondelag, Norskog, Norges Skogeierforbund og Utmarkskommunenes Sammenslutning. Det er organisasjoner med naturlig virkeområde og særskilte interesser nettopp innenfor det saksfeltet rettssaken omhandler.

Det vil si at de er tredjeparter med eget, reelt behov for at den ene parten vinner, og de møter med egne advokater i Høyesterett.

Nå er det ikke opp til domstolene å overkjøre demokratisk styrt politikk. Skulle staten tape saken i Høyesterett, sier rovviltansvarlig Erling Aas-Eng i Bondelaget til Nationen at de i så fall "forventer umiddelbare politiske initiativ for å ivareta stortingsflertallets vilje i rovdyrpolitikken".

I praksis vil det ha innvirkning på stortingsforliket fra 2016. Det er dermed ingen ting som tilsier at ulvedebatten legges død - uansett utfall i Høyesterett.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En nødvendig ulve-anke