Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulv er politikk

Ulveflokken rev i stykker elghunden under los i elgjakta. Jegeren fikk beskjed på Facebook om å gå og skyte seg. Pøblene må skjerpe seg. Ulv er politikk, og ikke religion å drive korstog ut fra.

Illustrasjonsfoto: Ulver i Bjørneparken i Flå. Foto: Paul Kleiven  NTB
Illustrasjonsfoto: Ulver i Bjørneparken i Flå. Foto: Paul Kleiven NTB

Overskriften i lokalavisa Raumnes var lang: "Her skjedde ulveangrepet: – Da jeg kom fram til stedet der bikkja var, sto det en ulv og gnagde på det ene bakbeinet jeg fant igjen".

Lederen i viltnemda i Nes regner med at det er tre, kanskje fire, ulveflokker øst på Skogen i Nes. Dermed er det nok her det er tettest med ulv i Norge nå.

Øst på Skogen i Nes er "hime" for meg. På de gamle kartene benevnes området, sammen med skogområder i nabokommunene Sør-Odal og Eidskog, som Sør-Finnskog. Jeg er overdrevent stolt av å ha skogfinske aner. En av mine forfedre ble fordrevet fra skogstorpet han med tunge løft hadde ryddet. De store steinrøysene ligger fortsatt der og vitner om slitet.

Ulv og bjørn tok alle husdyra hans og kom for nær unga. Uten beitedyr var det umulig å fø familien. Han tapte konkurransen med rovdyra i naturen han levde av, og som mennesker og rovdyr delte. Derfor flyttet han familien fra "svarte skauen" til "godt innpå skauen", der jeg bor nå. Her har folk i generasjoner levd av og i naturen. Som i de fleste andre områder av vårt langstrakte land både før og godt etter den industrielle revolusjonen.

"I dette samfunnet levde ikkje menneska på sida av naturen, men var ein del av naturen og var avhengige av å fungere i vekselverknad med han (...) Difor tok også menneska seg ein sjølvsagd rett å kjempe mot ulven, og på 1800-talet hadde samfunnet skaffa seg ressursar og kapasitet til å overvinne han", som forsker og forfatter Jon Naustdalsli skriver i boka Distriktsopprør - Periferien på nytt i sentrum (2020).

Med ulven ute av faunaen, ble det skapt en ny økologisk balanse - som har fungert til våre dager. Balansen innebar at våre forfedre kunne sende dyr på beite. Elg og andre hjortedyr, som var en viktig ressurs for samfunnet, fikk bedre kår. Elgjakt var matauk. Mange av oss mener fortsatt at den økologiske balansen holdes best uten å gjeninnføre for mye ulv, at vi trenger både beitedyr - og elg å høste av. Det kan godt kalles det tradisjonelle natursynet.

Mot dette natursynet står et annet natursyn steilt: Økologisk balanse er en naturtilstand der menneskene i prinsippet er fraværende, og der naturen ideelt får regulere seg selv. Derfor skal det gjenoppbygges en stor, norsk ulvestamme. "Under påskot av at naturen må vernast for å ta vare på den økologiske balansen, går (...) eliten i bresjen for å skape ein natur som først og fremst fungerer som eit konsumgode (...): fritid, oppleving, rekreasjon og estetikk", skriver Jon Naustdalsli, som knytter dette synet til "den økologisk orienterte eliten" og det urbane.

Annonse

Uavhengig av natursyn og synet på hvor mange ulver det bør være i Norge, bør begge sider i ulvekonflikten være enige om at konflikten ikke handler om økologi. Det finnes ikke fnugg av vitenskapelig grunnlag for argumenter som "norsk natur er i ubalanse fram til vi har bygd opp en egen, stor ulvestamme".

Vi må klare mye for å redde den naturen vår sivilisasjon er avhengig av, som å redde artsmangfoldet og stoppe nedbygging og gjengroing. Men det handler ikke om antall ulv i norsk natur.

Ulvekonflikten handler ikke om naturvitenskap. Den handler heller ikke om religion en kan bruke til korstog, slik organisasjonen NOAH gir inntrykk av. Den handler om politikk. "Det er ikkje tale om eit standpunkt som tar naturen på alvor og eit som ikkje gjer det. I båe tilfelle er det tale om samfunnets interesser og korleis menneska brukar naturen", som Naustdalsli skriver i boka Distriktsopprør.

Samfunnet er dypt splittet i ulvekonflikten. "Dei som har utkomme, livsform eller identitet knytt til det tradisjonelle samfunnet, blir gjerne arrogant og med forakt sett ned på av dagens postmaterielle maktelite", skriver Naustdalsli.

Hva slags mørkt og dypt hull kommer denne forakten fra? Vanlig folkeskikk er ikke vanlig i ulvedebatten. Hva er årsaken til at en politisk konflikt utløser slik forakt og respektløshet for mennesker med en annen mening?

Øst på Skogen i Nes trues nå også høstingen av naturen, den tradisjonsrike elgjakta, av Stortingets rovdyrforlik. Beitedyra er borte for lengst. Jeg liker dårlig at kamerater som jakter elg og får bikkja revet i stykker av en ulveflokk møtes med forakt og hatmeldinger. Meldinger som denne: "Du burde forbys hund.. setter de i fare for at du skal jakte. Skyt deg selv i stedet."

I frustrasjon og sinne, etter at ulveflokken rev ihjel elghunden hans, skrev hundeeieren på Facebook: "Engholmens Saga rakk å bli tre år før ulvene rev henne ihjel og etterlot bare et bakbein og et frambein. Resultatet av en feilslått ulvepolitikk. Så til alle elgjegere: slutt å se på ulv på post, SKYT."

Meldingen utløste et nytt korstog fra NOAH, ledet av Siri Martinsen - som anmeldte jegeren til politiet: "Jegeren oppfordrer til ulovlig skyting av ulv. En slik oppfordring er i seg selv et lovbrudd", sa Martinsen til avisa Raumnes. Nei da, en skal ikke oppfordre til å skyte ulv ulovlig - men en aning raushet overfor jegeren som nettopp har fått hunden bokstavelig talt revet i stykker av en ulveflokk, burde vel være mulig?

Hvem skal anmelde når jegere eller sauebønder utsettes for trusler og oppfordres til å ta livet sitt i kommentarfeltene? Det er på høy tid at også Siri Martinsen og NOAH bidrar til respekt for meningsmotstandere i en politisk konflikt, og ikke fyrer opp under forakt som slett ikke hører hjemme i debatten.

Neste artikkel

Ny regjering må redde fastlegeordningen