Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

(U)gras i åkeren

Øke korndyrkingen, sier du? Bare hvis ingen flatbygdsbønder taper på det. Altså aldri.

Nyslått: Siden 2004 er en halv million dekar kornjord lagt om til gras, stikk i strid med nasjonale mål. Foto: Hans Bårdsgård
Nyslått: Siden 2004 er en halv million dekar kornjord lagt om til gras, stikk i strid med nasjonale mål. Foto: Hans Bårdsgård

Norge forandres. Småjorder gror igjen. Lapper blir til kratt blir til fylling blir til p-plass. Dalsider gror igjen.

Kyrne som beitet her, jages inn på en lastebil og kjøres til nye fjøs på flatbygdene på Østlandet og rundt Trondheimsfjorden. Her endres landskapet også. Innmarka gulner ikke utpå sommeren mer.

Kyrne som kommer, spiser ikke mathvete. De spiser gras. På det som Vårherre og Per Harald Grue bestemte at skal være kornjord.

Utviklingen kalles anti-kanalisering, og er det stikk motsatte av hva stat og bønder har hatt som overordnet mål siden krigen: Å holde husdyrene på grasmark i distriktene, mens korn dyrkes der korn vokser best. Det er det som kalles kanaliseringspolitikk.

Samfunnet siger mot økt selvforsyning, når både Tine og MDG vil kutte importkorn og soya. Økt korndyrking og grasmark i bruk er nøkkelen.

Landets bønder leverer det motsatte: Siden 2004 er 500 kvadratkilometer kornjord tilsådd med gras. Mens kua siger mot sør, går kanaliseringen rett vest.

Tok landsmøtet i Norges Bondelag et oppgjør med anti-kanaliseringen? Nei. Bondelaget var nær ved å forverre utviklingen.

Flere titall delegater stemte for et forslag fra Hedmark som ville ha åpnet kornområder i hele landet for mer gras og ammeku, og svekket selvforsyningen ytterligere.

Hedmark Bondelag er opptatt av kanaliseringspolitikk, bedyrer fylkesleder Elisabeth Gjems i Bondebladet. Fylkeslaget fikk nesten flertall for å vurdere andre virkemidler enn sonetilskudd for å øke korndyrkingen.

Sonetilskudd er altså det som er ment å gjøre korndyrking lønnsomt i kornområder og gras lønnsomt i grasområder.

Hvilke andre virkemidler Gjems ser for seg, vites ikke. Man kan mistenke at det viktigste målet egentlig ikke er økt nasjonal korndyrking, men å unngå at noen grasbønder i Hedmark taper tilskudd.

Annonse

Bøndene med kornjord har nemlig ikke kjøpt ku for å være slemme, men fordi systemet har latt dem tjene penger på det. Og goder man har nytt, er det som kjent verre å være uten.

Stadig flere husdyrbønder på Østlandet betyr stadig flere medlemmer i Bondelaget som vil ha stadig mer penger for å holde husdyr på kornjord. Bønder er ikke onde, men grassirkelen er ond.

I Østfold har de lommeboka i Østfold: Ingen har rett til å svekke økonomien i husdyrhold i de brede kornbygder, mener fylkesleder Svend Arild Uvaag. Ingen har heller rett til å nekte folk å bruke beiteressurser, sier han.

Det siste er det ingen som har sagt. Det første er feil: Det er umulig å gjøre det mer attraktivt å dyrke korn uten at det blir relativt mindre attraktivt å dyrke gras. Det har staten og faglagene både rett (og plikt, kan det sies) til å gjøre. Det kalles aktiv jordbrukspolitikk.

Språk er makt, også på jordet. Når tillitsvalgte østlandsbønder foreslår å slette målet om at grasdyrkinga skal styrkes i distriktene, kalles det "fingerspissfølelse".

Når fylkeslederne i Sogn og Fjordane og Nordland kritiserer forslaget, blir de belært med at bønder ikke må "fly i strupen på hverandre".

I norgesferiens 2020 kunne man håpe at også flatbygdenes tillitsvalgte tok flyet til Lofoten eller Loen, og så krattet som overtar de bygdene som gjør norsk landbruk norsk. I stedet lar de jordbruket fly vekk fra sentrale mål, fordi det er bedriftsøkonomisk lønnsomt for noen.

Flertallet på Bondetinget strupet forslaget fra Hedmark om å stimulere grasdyrking overalt. I år som i fjor som i 2004 vedtok Bondetinget pene kompromissmål uten verktøy: Grasdyrkinga "i distriktene" skal styrkes - og korndyrking skal stimuleres - uten stimuli.

Siden 2004 har 33.000 dekar korn rislet ut av landet - hvert år. Fordi bøndene har prioritert husfred foran korndyrking. Og slik skal det forbli: Lars Petter Bartnes lover at debatten om virkemidlene vil fortsette.

Kanskje i 16 nye år. Er det kyr igjen i Lom da, eller er alle flyttet til Ringsaker? Er det kornbønder igjen til å vedta for 32. gang at "korndyrkingen skal stimuleres", eller er de flagget ut til Ukraina?

Norges Bondelag kan såvisst være fredsskapende debattforum for enkeltgrupper og -regioner, men må også være sentral premissgiver for et korporativt nasjonalt jordbruk.

Norsk jordbruks store problem er at korndyrking og selvforsyning faller mens landet gror igjen. Ikke at kyr i Rakkestad og Ringsaker får mindre i tilskudd.

Skal korndyrkingen økes, vil noen tape på det. Hvis ikke, vil norsk jordbruk tape.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

1,2 milliarder klimaflyktninger vil gi verden helt ekstreme utfordringer