Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta godt imot byfolk på jordet

I stedet for å irritere seg over norgesturister på ferie i hjemlandet kan distriktskommuner se forbipasserende som potensielle nye innbyggere.

Det er ikke rart at sherpatrappa opp til Reinebringen i Lofoten er populær. Norgesferie kan være god butikk for mange lokalsamfunn. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB
Det er ikke rart at sherpatrappa opp til Reinebringen i Lofoten er populær. Norgesferie kan være god butikk for mange lokalsamfunn. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB

“Mange turistbygder nærmar seg ei tolegrense for kor mange turistar og feriefolk ein har plass til før det går ut over miljøet og trivselen og kapasiteten”. Jon Ingebretsen fra Vrådal har satt ord på frustrasjonen i et debattinnlegg her i avisa.

Sommeren beskrives som en invasjon av byfolk, den inkarnerte motsatsen til helårsinnbyggerne i distriktene. De beveger seg “langt frå lydlaust og sporlaust” rundt og sliter ned den naturen de egentlig er kommet for å oppleve.

Slik kan det føles – selv når koronarelaterte reiserestriksjoner har gjort utenlandske turister så å si fraværende. For tusenvis av nordmenn er på norgesferie for andre sommer på rad.

Mellom fjorder og fjell ligger den norske landsbygda stille og fredelig til vanlig. Det er derfor mange av oss bor nettopp her: Frisk luft, nærhet til naturopplevelser, små forhold, på hils med de fleste. Det er sånn vi vil ha det.

Samtidig som pandemien gjorde normalt urbane kvaliteter som restauranttilbud, teater, kino og konserter utilgjengelig, opplevde hovedstaden for første gang siden 2000 at flere flyttet fra enn til byen. Mange har byttet Oslo med større armslag utenfor byen.

Og armslag er det. Når sant skal sies, altfor mye armslag mange steder. For distriktene tynnes ut, og det jobbes hardt i mange lokalsamfunn for å skape liv og rekruttere innflyttere.

Bør man ikke da juble over enhver tilreisende, besøkende og turist?

Fastboende og forbipasserende er forskjellige. Førstnevnte vil slå rot, sistnevnte vil ha påsmurte bagetter til å ta med videre. Fastboende vil så plen – eller til og med åker – sistnevnte vil ha teltplass og et sted å rafte.

Fastboende ønsker seg næringsgrunnlag for en kafé, nye elever til barneskolen og befolkning stor nok for en lokalbutikk. Forbipasserende vil lade batteriene, ha opplevelser med venner, skape minner for Instagram og mørke vinterkvelder.

Ingebretsen fra Vrådal kan ha et poeng når han mener fellesferien er ensbetydende med støy og uro, skrik og skrål. Lystbåter og vannscootere, feststemning og alkohol er sjelden lydløst.

Annonse

Av erfaring veit jeg hvordan det er å bo akkurat der charterbussene stopper for at turistene skal få se det trange, pittoreske, bergenske smauet, med nysgjerrige blikk inn soveromsvinduet.

Jeg veit også hvordan bobilturister og teltende tyskere slår seg til på slåttemark – helt til man forklarer forskjellen på beite og campingplass.

Noen turiststeder er på bristepunktet. Det er ikke bærekraftig verken i Venezia eller Geiranger. I Flåm veit innbyggerne godt hvordan bygda nærmest slukes når 5000 turister går i land fra hvert av cruiseskipene som legger til havn – og jenta i kassa på nærbutikken snakker engelsk på autopilot.

Koronapandemiens endringer i reisemønstre setter flytrafikken og denne intense masseturismen ettertrykkelig på dagsorden. Derfor er det ikke overraskende når direktør i NHO Reiseliv, Kristin Krohn Devold, peker på en trend blant norske ungdommer:

Det startet som tvang, men har gitt dem smaken på mer miljøvennlig, kortreist hjemmeferie. Til VG sier Devold at de to siste somrene har vært en øyeåpner for hvilke muligheter som finnes innenfor landegrensene.

Selv etter at pandemien løsner grepet på verden, vil nesten halvparten mellom 18 og 29 år fortsatt foretrekke norgesferie. De vil klatre, padle, vandre, telte og seile. Eget hjemland byr på toppturer og småbyer, båtliv og aktiviteter – unike opplevelser for livet.

Slike "fjols til fjells" mangler respekt for helårsinnbyggere og kunnskap om naturen de beveger seg i, mente Marianne Dolpen i fjor sommer. I et innlegg på Nrk Ytring tok hun oppgjør med besøkende som tenner bål i andres hage og lar grinder stå åpne for beitende husdyr.

Heller ikke i denne sammenhengen er imidlertid svaret å sette by- og bygdefolk opp mot hverandre. Bønder i byen og byfolk på jordet har mye til felles.

Dolpen fikk svar fra Hanne Alstrup Velure, som i "Furie til fjells" påpekte verdiskapingen i reiseliv og turisme. "Hyttefolk og turister er en viktig motkraft til avfolkning og attgroing". To reelle distriktsutfordringer.

Prosjektmakere og reiselivsaktører er gitt ansvaret for bygdeutviklinga i Norge, skriver forsker ved Nibio, Bjørn Egil Flø, i boka “Distriktsopprør. Periferien på nytt i sentrum”.

Han er med rette kritisk til de siste åras og den sittende regjeringas distriktspolitikk. Å bo på landet må ikke bli redusert til en kuriøs turistattraksjon som byr på "autentisk lokalmat", postkortnatur, nordlys og møte med beitedyr.

Kommuner, småbyer, bygder og fastboende i distriktet vil likevel gjøre klokt i å ikke bare utnytte turismen til beste for lokalsamfunnet, men samtidig se norske turister som potensielle tilflyttere.

Jo oftere de kommer – og jo bedre de blir tatt imot – desto større mulighet for at de vurderer å bli værende.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Lufta klarner rundt ulven