Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stortingsflertallets store spill

Høyresiden og Ap-ledelsens «ufravikelige krav» om å beholde full kontroll over norsk vannkraft i EUs energiunion, var et spill. Høyres Nikolai Astrup kaller en spade en spade. Men hva sier Ap-ledelsen?

Energipolitisk talsmann: Høyres Nikolai Astrup kan neppe klandres for å drive høyrepolitikk. Foto: Heiko Junge / NTB
Energipolitisk talsmann: Høyres Nikolai Astrup kan neppe klandres for å drive høyrepolitikk. Foto: Heiko Junge / NTB

Det kan være forfriskende når stortingsrepresentanter, våre fremste tillitsvalgte, klinker litt til. Kaller en spade en spade. Gjør tydelige utfall med sin politiske kårde. Liksom. Slik som Høyres Nikolai Astrup gjorde i nationen.no onsdag.

Bakgrunnen for Astrups utfall er konklusjonene til Alternativ Energikommisjon (AEK), som presenterte sin rapport forrige uke.

AEK konkluderer med at norske myndigheter kan ta tilbake råderetten over norsk vannkraft, for å sikre rimelige og forutsigbare strømpriser i vinterlandet Norge. Og for å trygge det konkurransefortrinnet som norsk industri er bygd opp på, og bygger på: En rimelig og forutsigbar strømpris – som ligger under strømprisen i EU-markedet.

Høyres bolde Acer-ridder fekter altså mot AEKs konklusjon og konkrete forslag. Naturlig nok. Ingen kan klandre Nikolai Astrup for å føre høyrepolitikk. Og Høyre vil at krafta skal flyte fritt fra Norge til EU, og at markedet skal bestemme strømprisen.

AEK argumenterer for at norske myndigheter kan ta tilbake kontrollen over norsk vannkraft, og gjøre det innenfor rammene av EØS. MEN: Det betinger at regjering og storting legger til grunn de betingelsene for stortingsvedtaket om EUs tredje energipakke og Acer (Acer-vedtaket), som ja til Acer-partiene i Stortinget skrev under.

Disse betingelsene kalles ofte «åtte ufravikelige krav», fordi de gjenspeiler åtte «ufravikelige krav» som Ap-landsstyret stilte for å kunne akseptere EUs tredje energipakke og Acer. Et samlet LO sa nei til Acer, og innad i Ap var også motstanden mot Acer sterk.

Både regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og høyesterettsadvokat Kjell M. Brygfjeld (som fører Acer-saken for retten) slår fast overfor Nationen at disse nevnte betingelsene handler om en ensidig norsk erklæring. Den forplikter altså ikke EU på noe juridisk eller annet vis. Det er EU-regelverket som forplikter.

Annonse

Det overordnede punktet i stortingsflertallets «ufravikelige krav», er første setning i første punkt: «Det skal være nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene».

Høyre, Ap-ledelsen, Frp, Venstre og MDG erklærte altså 20. mars 2018 at Norge ville beholde nasjonal kontroll også etter at stortingsflertallet vedtok at Norge skulle integreres ytterligere i EUs energiunion og avgi myndighet til EU-organet Acer.

Fire år og to eksportkabler senere har vi fasit: Energiminister Terje Aasland (Ap) måtte spørre Acer, via Reguleringsmyndigheten for energi (RME, Acers forlengede arm i Norge), om han fikk lov til å regulere norsk strømeksport av hensyn til forsyningssikkerheten her til lands. Det kan vel sies å være det motsatte av «nasjonal kontroll».

Nikolai Astrup bekymres ikke av at stortingsflertallets såkalte ufravikelige Acer-krav ikke er ufravikelige. Det var heller ikke poenget, ifølge Astrup, som mener at kravene hadde et annet formål: «Kravene var viktige for å berolige de mange som da hadde kjøpt argumentene om at tredje energimarkedspakke var noe helt annet enn den i realiteten var», sier Astrup.

Touché! Nå tyder altså mye på at Astrup har rett i at målet var å berolige «de mange», først og fremst i LO- og Aps rekker. Dermed byr Astrup også på en innrømmelse av at Høyre med åpne øyne var med på et Acer-spill for velgergalleriet. Men så er det heller ikke å undres over at Astrup først og fremst snakker til sine egne velgere. De fleste av dem er tilhengere av fullt norsk EU-medlemskap.

Så fekter Astrup løs med at det er Nei til EU som har ført velgerne bak lyset gjennom sine argumenter mot Acer. Argumenter som organisasjonen ikke har brukt. Det er stråmannsretorikk: Å gjengi en feilaktig utgave av motstanderens argumenter, avfeie dem, og late som at motstanderens posisjon i ordskiftet er redusert.

Stråmannsretorikken er kanskje effektiv overfor høyrevelgere. De fleste andre vet at LO, så å si halve Ap, Sp, SV og Rødt – alle som sa nei til Acer – gjorde det for å beholde nasjonal, demokratisk kontroll over norsk vannkraft. Slik punkt én i den verdiløse felleserklæringen av 20. mars 2018, lovte.

Uten den «ufravikelige» erklæringen, ville ikke Ap ha stemt for EUs tredje energipakke og avgivelse av myndighet til Acer, hevdet Ap den gangen. «Hvis vi ikke hadde fått gjennomslag for de ufravikelige forutsetningene som landsstyret satte som betingelser, ville vi ikke gått inn på avtalen med regjeringspartiene og MDG», sa Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre til Fri Fagbevegelse i 2018.

Stortingsflertallet baserte altså avgivelsen av suverenitet til EU/Acer i 2018 på et spill for galleriet, innrømmer Høyre. Hva sier Ap-ledelsen?

Neste artikkel

Taktskifte? Det vil koste