Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stille før bondestormen?

Det hersker fred og fordragelighet i Bonde-Norge, med to inngåtte jordbruksavtaler på rappen. Det kan fort snu seg. Allerede til høsten kan det skumme over i full melkestrid.

Milliardavtale: For andre år på rad innkasserte bondeorganisasjonene en jordbruksavtale i milliardklassen. Foto: Siri Juell Rasmussen

På papiret er det et temmelig udramatisk møte som åpner på Lillehammer i dag. Bondelagets årsmøte kan konstatere at landbruket (inkludert rabagastene i Norsk Bonde- og Småbrukarlag) og staten kom til enighet i jordbruksoppgjøret for andre år på rad.

Bondelaget kan med god grunn klappe seg selv på skuldra over å ha kommet til en slik forståelse med en borgerlig regjering - som da den trådte til først og fremst framsto som et vondt bondemareritt. Det var en regjering som skulle liberalisere, effektivisere og kutte i landbrukssektoren.

I dag, seks år senere, har den neste samme regjeringen (Venstre og KrF har kommet til) for andre gang lagt fram et milliardoppgjør, der mesteparten av pengene til alt overmål hentes fra statsbudsjettet og ikke i markedet.

Melkekvotene kan utfordre den ellers så sterke solidariteten mellom bøndene.

Regjeringen er blitt bondetilpasset, mye takket være bøndenes eget politiske arbeid. Solberg-regjeringen er ikke lenger en trussel. Derfor vil den nye landbruks- og matministeren, Olaug Bollestad (KrF) få mye applaus og antakelig beskjedent med kritikk når hun gjester Bondelagets årsmøte.

I tillegg virker organisasjonen å være i likevekt. Ledertrioen går for gjenvalg. Og her i Nationen er det langt mellom hver gang vi mottar flammende innlegg fra grasrota mot Bondelagets kurs og prioriteringer.

En kan dermed få et inntrykk av at det er fryd og gammen i den norske bondestanden for tiden. Men som vi vet, skinnet kan bedra.

Allerede til høsten kan det blåse til storm utover på bondelandet. Da skal det forhandles om melkekvoteordningen, også denne gangen mellom bondeorganisasjonene og staten. Dette er et tema med mye sprengstoff, som kan utfordre den ellers så sterke solidariteten mellom yrkesbrødre og -søstre i landbruksnæringa.

Annonse

Saken er den at bøndene må produsere mindre melk totalt. I 2021 skal Norge slutte å subsidiere eksport av Jarlsbergost. Det får dramatiske utslag. Jarlsberg-eksporten har på sitt meste vært oppe i 12.000 tonn ost, noe som tilsvarer opp mot åtte prosent av norsk melkeproduksjon.

Melkeproduksjonen i Norge er strengt regulert, gjennom melkekvoter en enten eier eller leier. Kvotesystemet er i utgangspunkt et nyttig vertøy når produksjonen må skaleres ned. Spørsmålet er bare hvordan en bruker verktøyet.

I jordbruksavtalen ble partene enige om å skyve melkekvotespørsmålet foran seg, til høsten. "Partene er enige om at nedskaleringen vil bli gjennomført ved bruk av forholdstallet på disponibel kvote og oppkjøp av melkekvoter med finansiering over omsetningsavgiften for melk», heter det i protokollen fra jordbruksavtalen.

Å bruke forholdstall betyr at melkekvotene vil bli nedjustert likt for alle. Men i tillegg skal en også kjøpe ut melkekvoter. Utkjøpsordningen skal finansieres av en avgift som melkebøndene betaler av sin omsetning. Med andre ord, melkebøndene må selv betale for utkjøp av melkekvoter.

Det vil bli kritisert at melkebøndene blir sittende med hele regninga selv, en regning som raskt komme opp i en milliard kroner. Et beløp som til sammenligning tilsvarer hele den økonomiske ramma for årets jordbruksoppgjør.

Dernest er nedskaleringen av melkeproduksjonen spekket med dilemmaer. Enkelte i næringa vil mene at det mest rettferdige er å redusere kvotene likt for alle. Andre vil være dypt uenige. Konfliktlinjen vil trolig stå mellom store og små produsenter.

En lik reduksjon i prosent vil nemlig slå ulikt ut. Har du en stor kvote, må du kvitte deg med flere melkelitre enn om du har en liten kvote. Dessuten, vil flere påpeke, har mange store melkeprodusenter investert mye i produksjonen de senere årene. Disse sitter med stor gjeld, og vil dermed ble ekstra hardt rammet økonomisk, sammenlignet med små og mellomstore produsenter med nedbetalte fjøs.

På den andre siden, framholder enkelte, vil utkjøp av kvoter typisk ramme den småskala melkeproduksjonen i distriktene. Dette er gårdsbruk med små kvoter, og som kanskje heller ikke har bygget om til løsdrift. En slik utvikling vil tappe distriktene for melk, stikk i strid med de landbrukspolitiske målsettingene om en arbeidsdeling i landbruket der melk- og husdyrproduksjonen er kanalisert til distriktene, og korn og andre matvekster er kanalisert til de sentrale områdene.

Det er vanskelig å se for seg at det er mulig å nedskalere melkeproduksjonen på en måte som "alle" vil bli fornøyde med. Spørsmålet er om Bondetinget vil legge noen føringer for hvem som må bli smisfornøyd.

Oppsummert

Ny avtale

1 For andre år på rad inngikk bondeorganisasjonene en jordbruksavtale med Solberg-regjeringen.

Udramatisk

2 I dag åpner Norges Bondelag sitt årsmøte, som på papiret framstår som udramatisk.

Brygger til strid

3 Men allerede til høsten kan bondefreden være over, når bøndene skal forhandle om endringer i melkekvotesystemet.

Neste artikkel

Stor eller liten distriktspolitikk, Høyre?