Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Spake tøffinger

Småbrukarlagets landsmøte handler om å finne seg sjæl.

Klar: Kjersti Hoff venter debatt om Småbrukarlagets signatur på jordbrukspolitikken. Foto: Michael Brøndbo

Gardermoen: – Vi er de tøffeste bønda, sier Kjersti Hoff til ikke så veldig tøff applaus. Landsmøtet i Småbrukarlaget er tungstartet. Bøndene som ikke har robot og 15 millioners fjøs er fortsatt preget av et flatt melkekvotekutt for alle produsenter, et kvotekutt som småbrukerne ikke signerte på.

– Vi er enig med Bondelaget om målene for norsk landbruk. Da er det rart at vi er så uenige om politikken for å nå dit, sier NBS-lederen.

Som kjent har Riksrevisjonen funnet at norsk landbruk nesten bare leverer på målet om økt produksjon. På jordkvalitet, avrenning, landbruk i hele landet, på jordvern og gjengroing er det dårlig måloppnåelse.

KrF sier ja til norsk sjølforsyning for å slippe å kjøpe mat ut av munnen til de fattige, men nei til beredskapslagring av korn, fordi det er å holde korn vekk fra utviklingslandene.

Annonse

Partiets statssekretær Widar Skogan gjorde ingen forsøk på å forklare småbrukerne logikken i dette. Landbruks- og matdepartementets taletid ble brukt til å forklare et "balansert" jordbruksoppgjør. Småskalatilskuddene har hatt dårlige kår siden Sylvi Listhaug. Nå er de på opptur igjen.

I graslandet Norge kommer nær halvparten av energien til melkekyr fra kraftfôr. Flere enn klimabrølerne i Oslo-gryta ser det kommende melkekuttet som en gyllen mulighet til å kutte antallet soyaskipsanløp til brasilianske Denofa i Fredrikstad. Når kua melker litt mindre, trenger den mye mindre kraftfôr.

Problemet er kostnader. Det finnes ikke nye, friske budsjettmilliarder i det politiske flertallet til å subsidiere opp bruken av gras og beite. Milliardene må omfordeles i næringen, altså tas fra kraftfôrbrukerne (Bondelaget vil ikke), eller så må de komme fra forbrukerne (staten vil ikke).

Småbrukarlaget signerte årets jordbruksoppgjør. Kritikerne har allerede bestilt taletid for landsmøtet. Betalingen for småbøndenes signatur var noen millioner til småskala melk og grønt og sjeldne dyreraser. Ikke alle synes dette garnityret døyver smaken av alle milliardene til volum, børs og grasproduksjon i sentrale kornstrøk.

Hvor går grensen mellom påvirkning og sandpåstrøing? Er man tøff når man bryter forhandlinger, eller bare avmektig?

Skal man finne nye milliarder til småskala jordbruk i hele landet, bør man først finne seg sjæl.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Spis gjerne kjøtt (med måte)