Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Snikprivatisering av norsk kraft

Smedvig selger datasentre til globalt israelsk selskap for 7,6 milliarder kroner. Slik kan en cashe inn private kroner på tilgangen til norsk fornybar kraft.

"Rjukan II" fra 1914: Hydro Energis tradisjonsrike Såheim kraftstasjon på Rjukan i Tinn kommune i Telemark. Foto: NVE
"Rjukan II" fra 1914: Hydro Energis tradisjonsrike Såheim kraftstasjon på Rjukan i Tinn kommune i Telemark. Foto: NVE

En liten tur innom norsk industrihistorie: Etter unionsoppløsningen i 1905, var Stortinget redd utenlandsk storkapital skulle sette i gang en kraftig industriutbygging basert på norsk kraft i øvre Telemark. Derfor ble konsesjonslovene vedtatt, med konsesjonsbetingelser for utbygging og overføring av elektrisk kraft i Norge.

Stortinget ville ikke at norske naturressurser skulle kunne selges til utenlandske industriherrer. Norsk kraft skulle brukes til å bygge landet, til norsk industri og norske arbeidsplasser. Grunntanken var at naturressursen vannkraft tilhørte fellesskapet, og ikke private næringsdrivende.

Sam Eyde og Norsk Hydro skaffet seg rettigheter til vannkraften på Rjukan før konsesjonsordningen trådte i kraft. Men Eyde måtte også søke om konsesjon for å overføre kraften til Notodden. Han bestemte seg derfor for å legge Hydro-fabrikkene på Rjukan.

På Rjukan har Smedvig-selskapet Green Mountain kjøpt næringseiendom og etablert et datasenter, der utenlandsk kapital er mer enn velkommen inn. Lokkemiddelet er billig norsk kraft.

Slik reklamerer Green Mountain for sine fasiliteter på Rjukan (oversatt fra engelsk): "Stedet ble valgt fordi det er vuggen til vannkraften i Norge, og derfor har flere store vannkraftstasjoner i umiddelbar nærhet som sikrer robust og billig strøm til stedet".

Denne uka ble det kjent at det israelske storselskapet The Azrieli Group kjøper hele Green Mountain for 850 millioner dollar, rundt 7,6 milliarder kroner.

Azrieli-gruppen er stor på Tel Aviv-børsen og har allerede kjøpt seg grundig opp i den amerikanske datasenter-sektoren. Nå vil selskapet bruke Norge som "plattform i Europa". Azrieli kaller datasentre for "server farming ", som de anser som en vekstindustri i Norge, og hyller den rene, norske kraften som de nå har kjøpt.

I en pressemelding skriver Azrieli at undersøkelser viser at "det skandinaviske markedet, og spesielt det norske markedet, opplever betydelig vekst i datasentermarkedet, og drar nytte av eksepsjonell tilgjengelighet av kraft, sammen med strømkostnader blant de laveste i Europa. I tillegg produseres kraft i Norge (100 %) ved hjelp av miljøvennlige kilder."

"Green Mountain driver tre serverfarmer i Norge og har (...) signert kontrakter for ca. 24 MW med kunder i en gjennomsnittlig periode på ca. 7,5 år. Green Mountain har også fremtidig konstruksjons- og utviklingspotensial på disse, og tilleggsstedene på ca. 520 MW", skryter Azrieli i pressemeldingen. (Egen oversettelse.) MW er megawatt.

Annonse

Direktør Odd Torland i Smedvig bekrefter salget overfor E24/Stavanger Aftenblad, men vil ikke kommentere kjøpesummen. Hvorfor ikke?

Det er selvsagt hyggelig for Smedvig-familien at et globalisert israelsk storselskap kjøper Green Mountain til en så uhorvelig god pris. I fjor hadde Green Mountain et driftsresultat før avskrivninger på i underkant av 55 millioner kroner.

Direktør Torland sier noe ullent om Azrieli Group "ønsker å ta del i den veksten som skjer".

Og kanskje nyte godt av gunstige, langsiktige kraftavtaler med den norske stat? Hvorfor skulle Azrieli ellers gitt 7,6 milliarder kroner for noen norske næringsbygg tilrettelagt for datalagring?

Kan det være sånn at tilgangen på "kraft produsert ved hjelp av 100 prosent miljøvennlige kilder i Norge", nå er blitt omsettelig for private selskaper gjennom kjøp av eiendom og utleie til datalagring? Svaret må være ja.

For hva er Green Mountain AS? Over 90 prosent av aksjene i selskapet er altså eid av Smedvig Eiendom. Selskapet ble etablert i 2009, og har senere ekspandert i de gamle Nato-hallene på Hodne på Rennesøy. I tillegg er det etablert nye avdelinger i næringsbygg på Rjukan, som nevnt, og i Oslo. Det handler om å skaffe plass nok til store globale selskaper. Datalagring er en vekstindustri i vår digitale verden.

Som sagt, fint for Smedvig å kunne selge ut framtidig kraftproduksjon i Norge. Statkraft, Energi Norge og NHO har også bestilt rapporter fra Menon Economics som framstiller serverfarmer som "den nye oljen" for Norge. Men hvilke konsekvenser har det?

Hva innebærer denne utviklingen for det norske fellesskapet? Skal vi for eksempel bruke vannkraften og bygge ut vindkraften for å forsyne utenlandske selskaper som kan fortsette å ta overskuddene sine til Cayman Islands eller andre skatteparadis?

Hvor mye øker nettleia for norske husholdninger når global kraftkrevende industri skal bli Norges "nye olje"? Skulle ikke vår fornybare kraft brukes til å etablere grønn industri på norske hender? Og hvordan ser Solberg-regjeringa, Stortinget og Nasjonal sikkerhetsmyndighet på at et israelsk selskap eventuelt skal håndtere datalagring og datasikkerhet her til lands?

Spørsmålene er mange, politikerne bør svare snart. Valget nærmer seg.

Neste artikkel

Ropstad er ute. Ikke ukulturen