Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skatt i fjorden

Vi ga ikke bort sokkelen. Hvorfor skal vi gi bort fjordene?

Lønnsom næring: Salmars anlegg på Frøya. Foto: Siri Juell Rasmussen

I Ketil Bjørnstads "Sommernatt ved fjorden", ror Jæger Oda Krogh i dølgsmål, i en stjålet båt. Administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge prøver å ro oppdrettsindustrien unna skattlegging i en fjord næringen har fått gratis. Det er dårlig bør.

– Et brudd med norsk industri- og distriktspolitikk, sier Ystmark til Fiskeribladet om Havbruksskatteutvalgets innstilling. Som om de kraftverkene som i årtier har betalt grunnrenteskatt ikke er industri, og ikke ligger i distriktene.

Norges bratte og nedbørrike topografi gir vannkraften helt spesielt gode vilkår i Norge. Når vannet har passert siste turbin, blir det til areal for oppdrettsnæringen i fjorder og skjærgård.

Som utvalgsleder Karen Helene Ulltveit-Moe påpeker, har også oppdrettsnæringen tilgang til vannvilkår som i internasjonal sammenheng er helt eksepsjonelt gode. Halvparten av all atlantisk oppdrettslaks kommer fra norske fjorder.

Det er ikke fordi norsk arbeidskraft er så billig (mange ansatte i oppdrett er arbeidsinnvandrere). Oppdrettsskatten har vært den samme på land som i fjorden. Oppdretterne har valgt fjorden fordi den er ideell til formålet.

Mens industrien som utnytter vannets vei fra fjell til fjord betaler grunnrente på ressursen, slipper de som utnytter vannet i fjordene unna. Verdien av dagens oppdrettsareal er beregnet til 200 milliarder kroner. For dette har industrien betalt 6,8 milliarder kroner. 80 prosent av arealene er gitt vekk gratis.

Blant de fjernere argumentene mot grunnrenteskatt på oppdrett er at "da må bøndene også betale". For har ikke også jord- og skogbrukerne eksklusiv rett til å profitere på norsk areal?

Mens norske vannkraft- og oppdrettsvannressurser er blant de beste i verden, er norsk landbruksareal, med vinter halve året, blant verdens minst produktive. Det vises i gårdsregnskapene.

Annonse

Under 15 prosent av landets skogeiere hadde positiv næringsinntekt av skogen sin i 2018. En sauebonde på Lesja får riktig nok gratis tilgang til fjellbeite slik oppdrettslaksen får fjordtilgang. Men bøndene tjener rundt halvparten av hva snittet av lønnsmottakere får per årsverk. Og da er avkastning på egenkapitalen inkludert.

For landets beitebrukere er superprofitt som en rosa elefant: De vet godt hva den er, men de har aldri sett en, og har heller ingen grunn til å forvente å få se en. Utmarka gror igjen, mens det er kamp om laksekonsesjonene.

Lars Lindholt (SSB) og Mads Greåker (Oslo Met) har beregnet grunnrenten i oppdrett til 20 milliarder kroner de siste tre årene. Da er alle kostnader ved produksjonen, men også årlig kapitalavkastning på sju prosent til eierne, trukket fra.

Skatteutvalget for havbruk konstaterer at oppdrett på gratis areal i fjordene gir fire ganger høyere overskudd enn ellers i industrien. Pengene går til en børsnotert oppdrettsnæring som er så attraktiv at 35 prosent av eierskapet er utenlandsk.

Skatteforslaget vil over tid gi 3,5 milliarder kroner til staten årlig, og like mye til kommunene som må tåle merder i saltvannet sitt. Det er, som utvalgsleder Ulltveit-Moe sier, legitim betaling for en eksklusiv rett til bruk av en begrenset ressurs som tilhører fellesskapet.

Oppdrettsindustrien skrur opp volumet når argumentene svikter. Det rare er at så mange går på limpinnen. Industrien får sin bløff om at "hele overskuddet forsvinner" på trykk, og truer med investeringstørke.

Oppdrettseiere som Gerhard Alsaker (1,6 milliarder i formue) er sjokkert over skatteforslaget. "Det virker som at de som tjener mye skal skattlegges hardere", sier han til DN.

LO brukte å like hardere skattlegging av de som tjener mye. Men løskrutt om utflagging av litt under 8.000 arbeidsplasser får LO til å logre.

Næringen må få "behalde dei midla dei har, slik at dei kan både vidareutvikle næringa og ha musklar til å møte dei utfordringane dei har med miljø", sier Grethe Fossli til NRK. Folk som ikke får gratis fjordtilgang, kan jo ikke forventes å ta vare på dem.

Også for 50 år siden ønsket noen politikere at storkapitalen skulle få "behalde dei midla dei har". Esso, Shell og Phillips truet med å forlate norsk sokkel hvis oljeskatten ble innført. Heldigvis hørte ikke det politiske flertallet på det øret. Industrien har senere levert både på miljø- og utbyttekrav, selv med 78 prosent skatt.

Oppdrettsskatteforslaget lar industrien beholde 60 prosent av superprofitten som gjenstår etter at de ansatte har fått lønn, og etter at eierne har fått god avkastning.

Det er mulig at finanshaier ikke tåler slike vilkår i fjorden. For norsk oppdrettslaks går det nok helt fint.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kundene tjener på tøff konkurranse!