Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den uvirkelige virkeligheten

Når justisministerens samboer blir siktet for å ha satt fyr på justisministerens bil, er det ikke først og fremst en personlig tragedie. Det er en politisk skandale.

Politiet og PST har i flere måneder jobbet med truslene mot justisminister Tor Mikkel Waras hus og hjem. Bildet ble tatt torsdag. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det er ikke til å komme fra. Nyhetsbildet har vært preget av alt annet enn Nationens nisje, og uka ble verre og verre jo nærmere helga vi kom. Terrorangrepene i New Zealand er grusomme, og gjenoppliver minner fra vår egen nattsvarte dag 22. juli 2011. Ikke minst fordi den australskfødte gjerningsmannen sier han ble inspirert av Anders Behring Breivik. Det er smertefullt å erkjenne at fredsnasjonen Norge kan ha eksportert dødelig ekstremisme.

Nationen holder til på Grønland i Oslo. Dette er i hjertet av vår multikulturelle hovedstad - den samme multikulturen som Norges mest dødelige terrorist fremhevet som motiv for sine angrep mot regjeringskvartalet og Utøya for nær åtte år siden.

Få kvartaler unna Nationens lokaler ble det fredag gjort klart til bønn. Til vanlig foregår det like rolig og åpent for seg som en gudstjeneste i en hvilken som helst norsk kirke. Nå er stemningen spent.

De brutale nyhetene fra den andre siden av kloden kom dagen etter oppsiktsvekkende nyheter her hjemme. Jeg er uenig med statsministeren, finansministeren og toneangivende kommentatorer. Det er ikke først og fremst en personlig tragedie når samboeren til landets justisminister blir pågrepet og siktet for å ha satt fyr på justisministerens bil. Det er en politisk skandale. En fullstendig uvirkelig virkelighet. Men som Dagbladet sier: “Virkeligheten overgår alt”

Politiet og PST har i flere måneder etterforsket truslene mot justisminister Tor Mikkel Waras hus og hjem. Fem tilfeller er offentlig kjent. Det har vært forsøk på og brannstiftelse på justisministerens bil to ganger, det er tagget på husvegg og bil, det har vært branntilløp i søppelkasse ved bolig. Politiets bombegruppe har rykket ut to ganger: Etter funn av tøystykke, med spor etter brennbar væske, med flasker festet til en bil ved Waras bolig - samt ved funn av truende brev.

Waras samboer er siktet for én av disse hendelsene, for å ha tent på parets bil. Hun nekter straffskyld og sier at politiet er på villspor. Vi må håpe at videre etterforskning avdekker alt. Trusler mot en statsråd kan ses på som at demokratiet er under angrep. Slike trusler kan spre frykt i befolkningen og blant andre politikere. Det er derfor ingen filleting, og slett ikke bare en personlig tragedie, om PSTs siktelse viser seg å ha hold.

Annonse

Så kan det selvsagt også være en personlig tragedie. Men for offentligheten er det ikke først og fremst det.

Det er mulig å forstå ubehag - også sinne - som kjendiser og deres nærmeste kan føle om de opplever sitt privatliv krenket. Også av en liten teatergruppe. Politikere og andre kjente personer trenger også frisoner - å kunne ha sine nærmeste i fred. Men maktanalyse er relevant her. Som Aftenposten skriver: “Styrkeforholdet mellom regjeringsmedlemmer, stortingspolitikere og deres nære allierte på den ene siden og en liten friteatergruppe på venstresiden på den andre, er relevant. De som sitter i innflytelsesrike posisjoner er nødt til å være særlig nøye med hvilke ord de velger, hva de velger å kritisere og på hvilket grunnlag.”

Hva har ellers preget - og vil prege - ukene framover? Når dette skrives, er Høyres landsmøte så vidt i gang. Vi dekker selvfølgelig landsmøtet. Følg det gjerne på nationen.no og i Nationen på papir.

Jeg unner Erna Solberg gleden over at hun lyktes med det tilsynelatende umulige prosjektet å danne flertallsregjering på borgerlig side. Det skyldes i stor grad statsministerens personlighet og lederstil - omstridt i opposisjonen, hyllet av samarbeidspartiene. Men Venstre og KrF klokker nå systematisk inn under sperregrensen på meningsmålinger. Det er dramatisk for de to partiene, men også for Solberg-regjeringen.

Elevenes klimaaksjon vil nok også prege nyhetsbildet. Om de får fravær eller ikke fravær klarer jeg ikke å engasjere meg i, kjenner jeg. Men årsaken til engasjementet, det er noe annet. Jeg er glad for at unge folk vil noe.

Så er det for de unge som oss eldre: Klimakutt krever at vi endrer adferd. Globalt, nasjonalt og lokalt. Da handler det ikke bare om ny teknologi, eller hvordan vi skal redusere avhengigheten av olje og gass. Det handler om våre forbruksmønstre og reisevaner og alt vi setter pris på i hverdagen.

Privat forbruk står for over 70 prosent av menneskeskapte klimagassutslipp globalt, ifølge NTNU og Cicero. “Ting”, altså gjenstander og dingser vi omgir oss med, utgjør 13 prosent av utslippene, mat 20 prosent, bolig 19 prosent, transport 17 prosent. Forbruket av nye klær i Norge i 2018 tilsvarer utslipp av 1.700.000 tonn CO2! Det tilsvarer å kjøre 6,6 milliarder km med bensin- eller dieselbil. Færre ting av høyere kvalitet er trolig en vei å gå for verdens forbrukere. Det kan være godt nytt også for norske matprodusenter, tror jeg. Som produserer ren mat, med lavere fotavtrykk enn i mange land rundt oss, men til en høyere pris.

Neste uke kommer våren, sier meteorologene, med dagtemperaturer rundt ti grader. Det gleder jeg meg til. Kanskje er det klart for våronn i flere deler av landet. Og med det starter den spennende tida: Hvordan blir været? Veksten? Blir det tørt eller vått eller kanskje akkurat passe? Jeg håper på “godt og tjenelig vær” og ønsker dere alle ei god uke.

Neste artikkel

Samfunnssikkerhet bygges ikke på flaks