Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Sentrumspartiene» har gått hjem

«Sentrum» er en tom plass i norsk politikk. Sp sysler med å bli rødgrønt folkeparti, mens KrF og Venstre har gått inn i høyrefolden.

Sentrumsregjering: Nærmest ved en inkurie, det vil si på grunn av Thorbjørn Jagland, ble det sentrumsregjering med KrF, Venstre og Sp i 1997. Nå er «sentrum» tomt, og «sentrumspartiene» har gått hjem og videre. (I bakgrunnen Jonas Gahr Støre.) Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix
Sentrumsregjering: Nærmest ved en inkurie, det vil si på grunn av Thorbjørn Jagland, ble det sentrumsregjering med KrF, Venstre og Sp i 1997. Nå er «sentrum» tomt, og «sentrumspartiene» har gått hjem og videre. (I bakgrunnen Jonas Gahr Støre.) Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix

Det noen fortsatt kaller «sentrum» i norsk politikk – er litt som ungdommens dansebaner i grenseskogene mot Sverige etter at musikken hadde stilnet og dansegulvet var tømt. De eneste som ikke har forlatt plassen er nyforelskede par i buskene og fylliker som sover. Dansegulvet er tomt. «Sentrumspartiene» har gått hjem.

Senterpartiet har i hvert fall gått hjem hos velgerne, og får mellom 15 og 20 prosents oppslutning på meningsmålingene for tida. Sp puster Høyre og Ap i nakken. Tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide ville følge Senterpartiets vei inn i det rødgrønne, men ble effektivt stoppet av sine egne. KrF valgte seg Høyre og Frp og Kjell Ingolf Ropstad.

Venstre og Trine Skei Grande, som på linje med KrF lovte sine velgere ikke å gå i regjering med Frp, gikk med stor entusiasme inn i regjering med Frp. Slik ryddet de to partiene veien for Solberg-regjeringa i Stortinget. Når KrF og Venstre var så ivrige etter å komme i regjering at de brøt valgløfter, må vi legge til grunn at det var særdeles viktig for partiledelsene i de to partiene å bidra til flertall for Solberg-regjeringa – ut fra egne politiske mål. Slik Sp hadde sine beveggrunner for å velge rødgrønt, altså samarbeid med Ap og SV. Forskjellen er at Sp tydeliggjorde sin linje i forkant av forrige stortingsvalg, og i forkant av tidligere stortingsvalg, mens KrF og Venstre tok bakdøra inn i «det gode høyreselskap».

De tre partienes forskjellige veivalg har foregått i full offentlighet. Var det mulig å ikke få med seg KrFs spektakulære og brutale vei inn i høyrefolden, for eksempel? Det ene fylkesårsmøtet etter det andre ble sendt på TV, helt til Knut Arild Hareide sto alene og slått tilbake. Mange av oss følte for å legge et pledd om skuldrene hans. Det gikk kaldt for seg i KrF.

Hvis alt dette ikke handler om det vi kaller realpolitikk, hva handler det i så fall om? Hvis ikke Sp på den ene sida og KrF og Venstre på den andre sida har tatt sine veivalg ut fra hensynet til egne politiske mål, hva skulle så motivet vært?

Det er på tide å erkjenne at det som før ble kalt «sentrum i norsk politikk» er en tom plass. Sp har «gått hjem» for lenge siden, og inn i den rødgrønne alliansen. KrF og Venstre har ganske høylytt valgt å gå sammen med Frp og Høyre.

Annonse

Det gir knapt mening å snakke om «sentrumspartier» som om de fortsatt skulle ha befunnet seg i samme selskap på dansebanen «sentrum» i norsk politikk; som om de tre partiene Sp, KrF og Venstre skulle ha et nært slektskap nå.

Vi bør legge til at Solberg-regjeringa sørget for en betydelig polarisering i norsk politikk i god tid før KrF og Venstre kom inn, og de to partiene valgte likevel å gå «all in». Det tydeliggjør hvor forskjellige valg KrF og Venstre – og Sp på den andre sida, har tatt.

Sp fikk like mange mandater som Høyre (35) ut fra avisa Vårt Lands oktobermåling, mens KrF fikk tre mandater og Venstre fikk to (Vårt Land 24. oktober).

Vårt Land forsøkte å få målingen til å handle om at velgerne strømmer til dansebanen, til «sentrum». Politisk redaktør Berit Aalborg definerer Sp, KrF, Venstre og MDG, som «sentrumspartier», og skriver blant annet: «En tendens har gått mange hus for forbi: Den mest markante endringen blant norske velgere er den massive forflytningen inn mot sentrum i Norsk politikk. Endringen var synlig i valget og fortsetter i dagens måling.»

Det er mulig å forstå hvorfor denne analysen har «gått mange hus forbi». Det er nok fordi mer nærliggende analyser av kommunevalget og påfølgende meningsmålinger skjermer for den. For eksempel den at grovt sett, så ser det ut til at Sp med sitt veivalg er i ferd med å bli et folkeparti – med nye velgere fra både Venstre og KrF og andre partier, mens KrF og Venstre ser ut til å forgå – mer eller mindre – etter sin ferd til høyre.

Sist musikken spilte opp for «sentrumspartiene», var vel da daværende Ap-leder Thorbjørn Jagland «inviterte til dans». Han proklamerte at Ap trengte minst 36,9 prosents oppslutning for å fortsette i regjering, og fikk «bare» fikk 35 prosent i valget. Dermed åpnet banen seg for Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering av KrF, Venstre og Sp (1997–2000).

Sentrumsregjeringa satte få dype spor i norsk historie. Men den satte et klart avtrykk da miljøvernminister Guro Fjellanger (V) og olje- og energiminister Marit Arnstad (Sp) var skjønt enige om at de måtte gå av dersom Stortinget påla regjeringa å bygge gasskraftverk uten CO-rensing, og statsminister Bondevik (KrF) stilte kabinettsspørsmål. Det var tider, ikke minst for KrF – og noen av de andre på banen den gangen.

Nå er også de nyforelskede parene og fyllikene for lengst borte, men det kan ligge et varmt lys av minnenes gode nostalgi over dansebanen «sentrum» for KrF-ere og Venstrefolk som lengter tilbake.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi teller på knappene om Mo i Rana er for lite