Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Så lenge Macron kan vinke

EU-systemet er ikke noe folkestyre, men et overnasjonalt, sentralisert og i stor grad elitistisk styre. Valget til EU-parlamentet endrer ikke på det.

EU-elite: Så lenge Macron kan vinke fra president-limousinen, betyr Angela Merkel mer enn Marine Le Pen. Foto: AP Photo / Kamil Zihnioglu, NTB scanpix.
EU-elite: Så lenge Macron kan vinke fra president-limousinen, betyr Angela Merkel mer enn Marine Le Pen. Foto: AP Photo / Kamil Zihnioglu, NTB scanpix.

På NRK.no kunne vi mandag, etter valget til EU-parlamentet, lese følgende overskrifter: «Resultatet endrer EU» og «Nå er maktbalansen i EU endret». Det er nok ikke helt presist, for å si det mildt.

Den politiske makten i EU er like sentralisert som før parlamentsvalget, og ligger hovedsakelig hos regjeringssjefene i Rådet, til tross for at EU-parlamentet har fått noe mer formell makt. Dernest er Kommisjonen en tung maktfaktor, ikke minst fordi Kommisjonen – med hele sitt byråkratiske apparat – forbereder alle EU-vedtak. EU-systemet er som kjent ikke noe folkestyre, men et overnasjonalt, sentralisert og i stor grad elitistisk styre.

De overnasjonale føringene for EUs politikk er selvsagt de samme som før: EUs indre marked er fortsatt tuftet på de såkalte fire friheter. Det vil si at medlemslandene i utgangspunktet er bundet til å føre en liberalistisk markedsøkonomi og begrense offentlig sektor. EUs kutt- og privatiseringspolitikk viste seg i sin grelleste form etter at den økonomiske krisa satte inn i 2008. Kuttene, privatiseringen og mangel på nasjonalt handlingsrom forsterket krisa i flere medlemsland. Mange betaler fortsatt for denne politikken, som for eksempel de mange arbeidsløse, løsarbeiderne på søppelkontrakter og alle som har fått lavere pensjon.

Nasjonale forsøk på en annen politikk, slik som i Hellas, ble effektivt kvalt.

Valget til EU-parlamentet endrer altså ikke maktbalansen i EU eller EUs politikk. Valget til EU-parlamentet endrer EU-parlamentet, et parlament med begrenset makt. Likevel er valget til EU-parlamentet interessant, først og fremst fordi det er en pekepinn på holdninger og stemninger i medlemslandene. Og: For innbyggere i medlemslandene, kan parlamentets innflytelse over deler av EU-budsjettet få betydning.

Nasjonale forsøk på en annen politikk, slik som i Hellas, kveles effektivt.

Annonse

Aksen Berlin-Paris er i praksis ofte avgjørende for EUs politikk.

I Frankrike har politikken til president Emmanuel Macron og hans parti (En Marche), vist seg å være atskillig mer liberalistisk enn sosialliberal. Samtidig som Macron har «hjulpet» Marine Le Pen til å framstå som presidentens motpunkt. Det har fortrengt både den gamle høyresida og sosialdemokratene i den politiske debatten i Frankrike.

Samtidig har Le Pen «stjålet noen av sosialdemokratenes klær». Resultat: Marine Le Pen og ytre høyrepartiet Nasjonal samling (Rassemblement national) fikk størst oppslutning i det franske valget til EU-parlamentet, med 23,53 prosent. Macron og hans allierte fikk 22, 47 prosent. Oppslutningen om Le Pen og Nasjonal samling ser ut til å være en vedvarende protest fra velgerne, Le Pen vant forrige EU-valg også. De som «betaler for» EU-politikken–som liberalisten Macron er den fremste forsvarer av–er blant dem som protesterer.

I Tyskland er bildet et annet. Der gjorde De grønne et godt valg, med 20,5 prosent oppslutning. Det er en gledelig nyhet i den grad grønne politikere i EU-parlamentet kan strø sand i EU-maskineriet. EU-maskineriet er som nevnt innstilt på økt forbruk og ressursbruk, mens kloden trenger det motsatte. Avgjørende betydning kan ikke De grønne få uten at traktater endres, slik at hensynet til klima og natur overordnes hensynet til næringslivets fire «friheter». Kristelig-demokratene fikk størst oppslutning i Tyskland med 28,7 prosent, mens sosialdemokratene fikk 15,6 prosent. (Alle resultater er hentet fra EU-parlamentets egne nettsider mandag, og kan endre seg noe.)

Er så aksen Berlin-Paris intakt? Kan president Macrons EU-politikk endres av at Le Pens parti vant valget? Neppe. Så lenge Macron kan vinke fra baksetet av president-limousinen og sitter i det mektige EU-rådet, så vil det viktigste være å få den tyske forbundskansleren (enn så lenge Angela Merkel) med på laget. Den franske presidenten ivrer etter å styrke EUs overnasjonale makt. Det er først og fremst Angela Merkel som bestemmer hvor langt han kommer, og ikke Marine Le Pen.

I Spania fikk sosialdemokratene (PSOE) flest stemmer. Det ekstreme høyrepartiet Vox fikk færre stemmer enn ventet: 6,2 prosent. Spania går altså «mot strømmen» sammenlignet med sosialdemokratiske partier i de andre største EU-landene. Om de spanske sosialdemokratene kan gjøre fra eller til i EU-parlamentet? Det spørs.

Mange briter brukte valget til å demonstrere utålmodighet etter å forlate unionen: Nigel Farages nye Brexit Party fikk størst oppslutning, 31,7 prosent. Brexitpartiet vant i alle regioner bortsett fra London, ifølge The Guardian. Farage har ikke mange sympatiske sider ved seg, så vidt vi vet, men britenes utålmodighet forstår vi godt.

Oppsummert

Påstander om EU-valget

1 Det hevdes at resultatet av valget til EU-parlamentet «endrer EU» og «endrer maktbalansen i EU». Det er ikke helt etterrettelig.

Makta er andre steder

2 EU-parlamentets makt er begrenset. EU er ikke noe folkestyre, men et overnasjonalt, sentralistisk og i stor grad elitistisk styre.

Traktatfestet høyrepolitikk

3 Makten finnes først og fremst i EU-rådet og i Kommisjonen. Politikken er fastsatt i EUs traktater.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

EØS-avtalen hindrer et velorganisert arbeidsliv