Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Så enkelt er det: "Lokale kunstnere" finnes ikke

Oslo-provinsialismen rammer fortsatt kunstnere utenfor hovedstaden. Billedkunstneren Haakon Engelsen har bodd i Norge hele sitt liv, men likevel nærmere Milano, Lyon og Brindisi enn Oslo.

Åpning: Haakon Engelsen foran fire av sine malerier på utstillingsåpning på Stein skole museum i 2017. Foto: Tommy Simon Norum /Raumnes
Åpning: Haakon Engelsen foran fire av sine malerier på utstillingsåpning på Stein skole museum i 2017. Foto: Tommy Simon Norum /Raumnes

Så skjedde det igjen: NRK sendte nylig tv-programmer om dikteren og tegneren Kjell Aukrust. Fortellerstemmen spurte: "Men hvorfor ble ikke denne gutten fra Alvdal bonde eller snekker?" Som om manusforfatteren var totalt uvitende om at forfattere og kunstnere fødes i både by og bygd i hele Norge, hele Europa og i hele Verden.

Oslo-provinsialismen tyter ut av mange riksmedier, også NRK til tider. Dikteren Hans Børli slet som kjent med fordommene hele livet. Fortsatt kan Børli bli omtalt som "dikteren som skrev vers om skogen".

Børli tok selv et kraftig oppgjør mot fordommene i sin tid: Et talent er nødt til å være et naturtalent, enten du bor i bygd eller by. Je hater så voldsomt alle de der begrepene! Skogsdikter! Men hva ER en skogsdikter da? Er det liksom en hårete avart av en dikter?! Tel i dag har je da aldri hørt begrepet «bydikter» … Min metaforikk går på skogen. Der henter jeg mine bilder – for det er jo den verkeligheta jeg kjenner ut og inn. (NRK TV 1972).

Teater Innlandet planlegger et oppgjør med Oslo-provinsialismen, og arrangerer debatt så snart koronaen tillater det. Takk til Teater Innlandet, som stiller høyst betimelige spørsmål: "Hvert år bruker staten milliarder på å holde hele Norge med kunst og kultur, mens de presumptive riksmediene «kun» dekker Oslo. Er det bare i Oslo det skapes god kunst? Er ikke kunst og kultur ellers i landet interessant for innbyggerne i hovedstaden?"

Det er selvsagt vanskelig for osloborgere å interessere seg for kunst og kultur andre steder i landet når de aldri får den presentert. Når kunsten utenfor Oslos Ring 3 forties i riksavisenes spalter, lever fordommene om livet utenfor hovedstaden videre.

Blå tone: To av Haakon Engelsens malerier, innkjøpt av Lillerommen selskapslokaler.
Blå tone: To av Haakon Engelsens malerier, innkjøpt av Lillerommen selskapslokaler.

La meg bruke billedkunstneren Haakon Engelsen (87) som eksempel. Engelsen bor og virker i Norge, men utenfor Oslo. Han er en av dem du vil lete forgjeves etter i rikspressens kunst- og kulturspalter. For egen del, kan jeg knapt styre min begeistring over Engelsens malerier. Altfor ofte får jeg spørsmålet "så det er en lokal kunstner fra dine hjemtrakter, det da kanskje? Som maler lokale motiver?"

Det er fristende å svare med Børlis ord: Kjære vene, tror du billedkunstnere utenfor kjendisrekkene i Oslo liksom er en "hårete avart av en billedkunstner" som maler postkort fra hjemstedet? Jeg hater så voldsomt alle de der begrepene!

Men det er nok mer nyttig å snakke om arven etter Michelangelo.

Accademia il Marzocco di Firenze ble grunnlagt av Medici-fyrsten Cosimo den første. Akademiet eksisterer fortsatt i beste velgående, og deler blant annet ut priser til kunstnere i Europa og verden. Under markeringen av 450-årsdagen for Galieleo Galileis fødsel, delte Accademia il Marzocco ut hederspriser til 36 kunstnere fra hele verden. Som den eneste norske fikk Haakon Engelsen hederspris.

Da det samme akademiet markerte at det var 450 år siden Michelangelos død, ble det valgt ut kunstnere til en minnebok om renessansemesteren, kunstnere som fører noe av Michelangelos arv videre "med ekspressivitet og sitt språk", som det heter i begrunnelsen for utvalget. Haakon Engelsen ble igjen valgt ut som den eneste norske kunstneren, sammen med 26 andre kunstnere fra 11 europeiske land.

Annonse

I rekken av priser, fikk Engelsen i 2018 Mona Lisa-prisen, en kunst- og menneskerettighetspris. I begrunnelsen het det blant annet: Haakon Engelsen har både ånd og følelse i sine bilder. Han er ikke nasjonal, men internasjonal.

Så "lokal" er Haakon Engelsen.

På linje med Børlis "metaforikk", bruker Engelsen også lokale motiver i sine kunstneriske uttrykk. Men det innebærer da ikke at kunsten er lokal.

Den italienske kunstneren og kritikeren, Giuseppe Maci, opplever for eksempel Haakon Engelsens malerier slik: I hvert arbeid kommer tilskueren inn i en verden nesten tåkelagt fra tiden, hvor alt virker rolig, med et landskap preget av melankoli i en levende atmosfære. Det er eiendommelig og intimt. Engelsens kunst er gjennomtrengt av sjel, selv om det er et landskap. (Gjengitt i Arvid Møllers biografi over Haakon Engelsen, Den blå tonen, 2015.)

Giuseppe Maci: "Engelsens kunst er gjennomtrengt av sjel, selv om det er et landskap." Foto: Lisbet Bekkeli Amundsen/Raumnes
Giuseppe Maci: "Engelsens kunst er gjennomtrengt av sjel, selv om det er et landskap." Foto: Lisbet Bekkeli Amundsen/Raumnes

Giuseppe Maci skrev dette i forbindelse med at Engelsen fikk prisen "Kunstner for fred" av Palazzo della Provincia i Brindisi, støttet av UNICEF og FN, i 2014. Så vidt jeg kjenner til, er Engelsen den eneste norske kunstneren som har fått denne prisen.

Kurator Andrea Dipré skriver i boka International Register of Painters and Sculptors: Haakon Engelsen har et indre speil som åpner porten til en høyere og usedvanlig visjon av virkelighet, menneskelig ånd og drømmer. (Han hører til) blant den fremtredende representasjonen i sitt slag i Europa.

Claude le Suer fra Montserrat Contemporary Art Gallery, New York, skrev da Engelsen i sin tid stilte ut der: Haakon Engelsen har et åndelig slektskap med Edvard Munch. Hans stemningsbilder av menneskelignende hus og edderkopplignende trær overfører følelsesmessig kraft med sine dempede farger og stemningsfulle former.

Så sent som i fjor fikk den 87-årige billedkunstneren en gjev plass i Italia in Arte sin 80-årsjubileumskatalog. I begrunnelsen for at han er med i den historiske katalogen, heter det blant annet: "Bildene har en gjennomsiktig utstråling. De har meditativ styrke, direkte fra sjelen." Den eneste norske avisa som har omtalt denne hedersbevisningen, er lokalavisa Raumnes som utgis på Haakon Engelsens hjemsted Årnes i Nes på Romerike.

Claude le Suer: " ...  Foto: Lisbet Bekkeli Amundsen /Raumnes
Claude le Suer: " ... Foto: Lisbet Bekkeli Amundsen /Raumnes

Ikke minst etter at Haakon Engelsen deltok med tre malerier på Biennallen i Firenze i 1999, har europeere – og ikke minst italienere – gitt Engelsen stor oppmerksomhet og mye heder. Like fullt er den internasjonale billedkunstneren en godt bevart hemmelighet for mange kunstinteresserte nordmenn. Hvorfor er det slik? Årsakene er nok sammensatte, men det er liten tvil om at Oslo-provinsialismen må ta sin del av ansvaret.

Like lite som Pablo Picasso eller Edvard Munch er det, så er Haakon Engelsen en "lokal kunstner". "Lokale kunstnere" finnes rett og slett ikke. En kunstner er en kunstner. Punktum.

Neste artikkel

Det er 142.000 tannhjul i maskineriet