Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rådebank i regjeringa

Bø i Midt-Telemark var kulisse da regjeringa la fram nye distriktsstrategier. Men de skulle ha bytta olje på bilen for lenge siden.

Distriktsminister Linda Hofstad Helleland sammen med skuespillerne Odin Waage og Maja Christiansen som spiller GT og Hege Husby i NRK-serien Rådebank. Foto: Ørn E. Borgen / NTB
Distriktsminister Linda Hofstad Helleland sammen med skuespillerne Odin Waage og Maja Christiansen som spiller GT og Hege Husby i NRK-serien Rådebank. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Tv-serieskaper Linn-Jeanethe Kyed må ha noe av æren for at Bø fikk besøk av statsministeren mandag. Og Erna Solberg hadde med seg både distriktsminister Linda Hofstad Helleland og kommunalminister Nikolai Astrup.

Bø er et lite prakteksemplar av ei distriktsbygd. De har mye, som bidrar til en god spiral og som ikke er alle forunt: universitetscampus med 3000 studenter, togstopp, 100.000 badende turister på besøk i Sommarland hvert år, et epleblomstrende landbruk i vekst – og en kritikerrost tv-serie.

For mest kjent har Bø i det siste blitt for tv-serien "Rådebank". Rost av både kritikere og seere da den kom på skjermen i mars 2020, en "må se" for folk langt ut over den ungdommelige primærmålgruppa.

“Spennende miljø. Standard kjærlighetssorg”, skrev VGs anmelder. “Den benytter seg simpelthen av settingen til å fortelle en helt standard historie om ungdomsforelskelse”.

Ja – nettopp! Ser vi bort fra bilens vesentlige rolle som møteplass for sosialt samvær, er resten av handlinga i "Rådebank" egentlig ganske … vanlig. Allmenngyldig. Det er akkurat derfor fortellinga resonnerer sånn hos publikum. Hele årsaken til en brei suksess er den universelle gjenkjennelsen.

Akkurat sånn NRK klarte med fulltrefferen "Skam" for noen år siden, som var lokalisert midt i hovedstaden.

Begge tv-seriene er strålende fortalt gjennom godt manus, omfattende research, fin regi og gode skuespillere. De forteller om livet, samhold, behovet for vennskap, om hva ungdom snakker om og burde snakket om, om følelser, forhold og foreldre. Helt uavhengig av bosted, interesser og miljø.

Da jeg vokste opp, ble NRKs “ Borgen skole” en skjellsettende referanseramme for tenåringslivets trivialiteter. 1989, tett fulgt av "Døden på Oslo S”, “Frida – med hjertet i hånden”, og den britiske "Press Gang" om ungdom som drev en avisredaksjon.

Ingen av seriene lignet fysisk på livet mitt. Men uansett hvor historien er plassert, er det menneskene man relaterer til. Kulturopplevelser kan bekrefte at vi ikke er aleine. Mennesker er ikke så forskjellige. Livet i byen og på bygda ikke ulikt.

Det bør heller ikke være så ulikt. Derfor trengs distriktsstrategier, aktiv politikk som legger til rette for at det skal være trygt, utviklende, interessant og godt å bo over hele landet.

Politikken må omfatte utdanning, boligbygging, vedlikehold av fylkesveier, grønne arbeidsplasser, næringsliv og kulturtilbud, beredskap og helse, frivillighet og digitalisering, lønnsomt landbruk og fiskeri.

Annonse

Gjennom vinteren og våren har Helleland og Astrup derfor hatt et utall innspillsmøter med kommuner og næringsliv i småbyer, innlandsbygder og kyststrøk. De har åpenbart kjent vinden fra distriktsopprøret som har feid over landet og dytta Senterpartiet oppover på meningsmålingene.

Det siste året har det derfor vært uunngåelig for ethvert parti å snakke om distriktspolitikk. Regjeringa har søkt råd hos tre utvalg: Demografiutvalget, Distriktsnæringsutvalget og Ungdommens distriktspanel.

Hver på sitt vis har de fortalt at folk på bygda ønsker det samme som folk i by. Trygghet for arbeid, tilgang på kollektivtrafikk, kultur- og fritidstilbud og nærhet til offentlige tjenester. Vi mennesker er ikke så forskjellige.

Og nå svarer regjeringa med tiltak samla i fem hovedpunkter: Man skal kunne ta utdanning desentralisert og digitalt. Man skal kunne jobbe fra der man bor, stedsuavhengig i lokale kontorfellesskap.

Alle skal ha høyhastighetsbredbånd innen 2025, samferdselsutbygginga skal styrkes – det skal lukte mer asfalt. Og regjeringa vil skape jobber over hele landet. Grønne, nye næringer basert på lokale ressurser.

"Bø er eksempel på en småby som har lyktes", sa Astrup. Og de framstår unektelig som en drøm for enhver distriktskommune, med badeland, togstasjon og studiested. Avgjørende faktorer som holder liv i andre bedrifter og næringsliv, kompetanse og arbeidsplasser, tilflytting og bosetting.

Men det gjør seg altså ikke av seg selv. Alle skjønner hva som ville skjedd om campus ble lagt ned. Om togskinnene svingte utenom. Om jordbruket ble lagt ned og eplehagene grodde igjen. Politikk er nødvendig.

Helleland kan gjenta at sentralisering er en internasjonal trend som har pågått over tiår. Solberg-regjeringa kommer ikke unna at de selv har bidratt sterkt til utviklinga.

Deres politikk har sentralisert offentlige tjenester, sammenslått, reformert og flytta arbeidsplasser til byene. Snaue 100 dager før stortingsvalget skal de ha for utredninger og planer. Velgerne avgjør om det retter opp inntrykket.

Men når Helleland sier “vi skal fortsette desentraliseringsreformen med full kraft” skurrer det så kraftig at det kan være lyden av rådebank*.

* Slitasje etter mangel på smøring. Gir ustabilitet og en høy bankelyd i motoren.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En kostbar streik for kulturlivet