Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Provoserende prestisjebygg i Oslo-gryta

Makta liker å vise seg fram – og forskanse seg – i store, prangende byggverk. Det resten av landet kaller «Oslo-makta» er ikke noe unntak.

Prestisjebygg: Over 20 milliarder vil det koste å flytte regjeringspolitikere ogstatsbyråkrater fra kontorene de nå har, til kontoret i et nytt, konsentrert og samletregjeringskvartal. Er det pengene verdt? Illustrasjon: Statsbygg.
Prestisjebygg: Over 20 milliarder vil det koste å flytte regjeringspolitikere ogstatsbyråkrater fra kontorene de nå har, til kontoret i et nytt, konsentrert og samletregjeringskvartal. Er det pengene verdt? Illustrasjon: Statsbygg.

Vladimir Putin brisker seg i Kreml. Donald Trump styrer fra Det hvite hus. Paven bruker Petersplassen som scene. Så hva skal vi kalle det nye, prangende, rådyre regjeringskvartalet som Erna Solbergs regjering vil bygge midt i Oslo?

«Den forbudte by», ville vært ganske dekkende, men slår neppe an. «Borgen» er allerede opptatt av våre naboer danskene. «Regjeringskvartalet» er bare SÅ gammeldags og 1900-ish. Nei – her venter nok en jobb for PR- folk av det slaget som behersker politisk nytale og oppfant begrepet «nærpolitireformen». Synd for dem at «Folkets Hus» allerede er opptatt.

Uansett bekrefter det som nå skal bygges i Oslo en eldgammel sannhet: Arkitektur uttrykker makt. Makta liker å vise seg fram – og forskanse seg – i store, prangende byggverk. Sånn har det alltid vært, og det resten av landet kaller «Oslo-makta» er åpenbart ikke noe unntak.

Skal så resten av landet – folket i by og bygd som kommer til å betale gildet – gi grønt lys for et nytt gigantisk, høyt og massivt regjeringskvartal midt i Oslo? Funker virkelig statsadministrasjonen SÅ dårlig med dagens kontorer, og er de SÅ sårbare mot terror? Skal folket godta begrunnelsen for det nye gigantprosjektet? Nei, sier stadig flere. Særlig etter at regningen, som anslagsvis vil bli på over 20 milliarder kroner – begynner å materialisere seg i de foreløpig svært luftige kalkylene.

Pengebruken svir ekstra fordi prosjektet ruller ufortrødent videre mens korona-krise og krav om sparing uopphørlig rammer kommuner, velferdspolitikk og andre offentlige utgifter. Og mens resten av arbeidslivet (med Telenor som kroneksempel) er i dramatisk endring etter erfaringene med hjemmekontor i korona-krisen. Nå må det tenkes nytt både her og der. Delvis frivillig, og delvis som en dyd av nødvendighet.

«Men ikkje i statsforvaltninga i Oslo. Der held dei på som om ingen ting har skjedd. Spesielt god framdrift på gjennomføringa ser vi når politikarar og byråkratar skal bygge nytt til seg sjølve».

Det konstaterte nylig en av kritikerne i Distrikts-Norge; Kai Aage Pedersen, som er ansvarlig redaktør i avisa Firda. I avisas lokaler i Førde (eller på hjemmekontoret?), har redaktøren tatt for seg tallene og kalkylene som foreligger, og regnet seg fram til at det nye Regjeringskvartalet kan komme til å koste skattebetalerne formidable 5,4 millioner kroner per arbeidsplass. Tallene er selvsagt usikere. Men ordet «pengesluk» virker absolutt dekkende.

Pedersen mener at «dei gigantiske byggeplanene i regjeringskvartalet i Oslo bør skalerast kraftig ned og kombinerast med ei storstilt utflytting av arbeidsplassar til distrikta». For, konstaterer han: «Det finst mykje intelligent liv i Distrikts-Norge, som ikkje er spesielt interessert i å flytte til Oslo for å jobbe. Den kompetansen kan takast i bruk i stor skala for å bygge ei ny og effektiv statsforvaltning i landet vårt.»

Annonse

Her kan jeg for min del bare si meg hundre prosent enig – og legge til at folka «der ute» kanskje har en kompetanse som kan komme svært godt med «der inne».

Uansett er det bare å takke og bukke for at Kai Aage Pedersen og andre reiser en debatt vi burde hatt mye mere av, i stedet for den ørkesløse kranglingen om riving av Y-blokka og flytting av Picasso-kunst. Det burde vært mye mer fokus på de viktige tingene: Begrunnelsen, betalingen – og ikke minst ideologien prosjektet uttrykker.

For igjen – her er ideologi og arkitektur tett sammenvevd, slik det alltid har vært med maktas byggverk. Solkongen i Frankrike bygde Versailles. Det britiske imperiet viset seg fram i Londons prangende parlamentsbygning og med malmtunge slag fra Big Ben. Pentagon er en bygning – og et begrep. Brussel flommer over av praktbygg som skal vise EUs politiske potens.

Nå griper Oslo-makta sjansen til å vise seg fram. Med en tvilsom begrunnelse i troen på at en ny terrorist vil være dum nok til å kjøre reprise av Anders Behring Breiviks forsøk på å sprenge blokka der statsministeren holder til, har to regjeringer vedtatt at politikere og byråkrater i nesten alle departementene samles innenfor et lite, beskyttet område. Resultatet blir stort, høyt og ruvende. Arkitektur har knapt snakket så politisk tydelig i Norge siden Nidarosdomen ble bygd.

I Oslo har den lavmælte arkitektoniske balansen mellom bygningene til Stortinget, kongehuset. høyesterett og regjeringen reflektert den politiske maktbalansen i Norge. Det nye Regjeringskvartalet vil vitne om regjeringens og sentralbyråkratiets ekspanderende (over) makt.

Det samme viser seg i den begrunnelse for prosjektet som nå kjøres stadig sterkere fram: At det blir så bekvemt, praktisk og effektivt med en slik samlokalisering av departementene! Her kan regjeringspolitikere og byråkrater «finne hverandre» i det daglige. Her kan maktas kvinner og menn møtes bare ved å rusle bortover noen korridorer – og kanskje bedrive litt «korridorpolitikk» seg imellom – sånn i farta. Her kan det bygges nettverk. Her kan «noen snakke sammen».

Her kommer altså en arkitektur som fremmer – ikke hemmer – sentralmaktas allerede påtrengende evne til internt samkvem. Eller ideologisk innavl, som det også kan kalles.

Vil vi ha det sånn? Nei, det må da være bryet verdt å tenke i de baner som Firda-redaktøren gjør: «Telenor har alt vist fram ei løyving som bør fungere godt også i departementa. Dei uformelle samtalane rundt kaffimaskina er slett ikkje så kritiske for eit godt resultat, at vi må bruke 5,4 millionar kroner på kvar einaste byråkrat i regjeringskvartalet, mykje av arbeidet kan gjerast på heimekontoret. Korona-krisa blir truleg eit paradigmeskifte for arbeidslivet, og det skulle berre mangle om ikkje også offentleg sektor tek grep.»

Amen.

Neste artikkel

Når mauren skal la humla suse