Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nytt alvor, nytt klima

Hvorfor skal du betale skjorta for bensin og klimatiltak? Fordi det er lønnsomt.

Kaos i Katowice: Alle mener noen andre bør betale for å begrense klimaendringene. Foto: Alik Keplicz
Kaos i Katowice: Alle mener noen andre bør betale for å begrense klimaendringene. Foto: Alik Keplicz

Klimaarbeid er overskridelsenes, omskrivingenes og utsettelsenes arbeid. Alvoret kommer sigende stykkevis og delt. Den norske regjeringen er fortsatt opptatt av å skryte av klimatiltak som samlet sett knapt kutter utslippene i det hele tatt.

Miljøpartiet de Grønnes mistillitsforslag mot regjeringen på bakgrunn av manglende klimaarbeid var et parlamentarisk skudd i blinde. Tverrpolitiske klimaforsømmelser lar seg ikke pådømme via konstitusjonen.

Som treningsskudd betraktet bør MDGs mistillitsforslag få følge av flere, mange flere. Den rettferdige harme over at vi ikke får klimautslippene ned må lede til flere angrep på den gamle klimakonsensus: Vi gjør de klimatiltak vi har råd til, dersom ingen klager på det.

Og klage gjør vi. Massene i Paris sier nei til dyrere privatbilisme, slik vi gjør det i norske bygder (Senterpartiet) og byer (Ja til Bilen i Oslo). Skal politikere føre politikk for å vinne valg, eller skal de vinne valg for å føre politikk, spør Jan Zahl i Stavanger Aftenblad. Han påpeker at politikere må bestemme også det som gjør velgerne sinte.

Men hva om velgerne kaster dem? Ennå slår ikke Atlanterhavet opp på Randabergs plener. Den daglige loff er fortsatt en selvfølge i boulangeriene langs Seinen. Bilen må tankes NÅ. Det vil alltid finnes politikere som forteller folk at de kan fortsette som før. Klimaendringenes drastiske innhogg i velgernes hverdagsliv og lommebok tilhører fremtiden.

Det vil alltid finnes politikere som forteller folk at de kan fortsette som før. Klimaendringenes drastiske innhogg i hverdagsliv og lommebok tilhører fremtiden.

Annonse

På klimatoppmøtet i Katowice går det i gamle konfliktlinjer. De fattigere landene vil ha unntak fra drastiske klimakostnader, akkurat som proletarene i Paris og kontoristene på Jæren. Men slik det ikke finnes nok rike som kan kutte sine utslipp, finnes det ikke nok rike land i verden. Kloden har rom for at slumboerne i Kolkata får økt kjøpekraft, men ikke at de kjøper bensin for pengene. Folk flest kan ikke fortsette med fossil forbruksøkning. Det hjelper ikke å skatte privatjetene ned på bakken.

Noe er nytt. Nå handler klimadiskusjonen også om finansiell risiko. Spørsmålet er ikke lenger hvor mye klimaarbeid koster, men hva det koster å ikke gjøre noe. Det er bra, og det er ikke et øyeblikk for tidlig. Det må være lønnsomt å redde kloden. Iallfall må alternativet være enda mer ulønnsomt.

Vi er vant til å spørre hvordan beslutninger påvirker klimaet. Klimarisikoutvalget snur spørsmålet rundt: Hvordan påvirker klimapolitikk og -endring lønnsomheten ved denne beslutningen? Utvalget utreder hva vi kan tape på ikke å endre oss.

Oppsummert

For lite for sent

1 Klimatiltak som er billige og som alle kan like, holder ikke.

De andres klima

2 Fattige og rike, bygdefolk og byfolk peker på hverandre som klimaproblemet.

Synliggjøring

3 Klimaet må reddes med alminnelig flertall og sorte regnskapstall.

Er det så sikkert at fortsatt letevirksomhet etter olje og gass i Nordsjøen er så nasjonaløkonomisk smart som den har vært de siste 50 årene? Kan det være lurere å lete etter sjeldne grunnstoffer og mineraler isteden? Slike som er nødvendige for kjernekraft, vindkraft, solkraft og mobiltelefoner? Kan manganknollene på bunnen av Nordishavet eller thoriumet i Telemark være det vi skal leve av etter CO2-fossilene? Svaret er at det får vi aldri vite, så lenge de beste ingenørene og kapitalen driver rundt i Nordsjøen på jakt etter olje.

Norske kommuner passer på at byggesøknader inneholder den foreskrevne isolasjon for energismarte boliger, og at boligutviklingen muliggjør klimasmart transport og kommunikasjon. Men regnskapet for en bolig som tas av flom, er veldig, veldig rødt, enten det gjelder klima eller privatøkonomi. Forsikringsselskapene går snart lei av å ta regninga når kommunale avløpsnett kollapser i styrtregnet.

Asias megabyer ligger nok nærmere oversvømmelsene og de humanitære katastrofene enn vi gjør. Men en liten befolkning med stor finansformue i en åpen økonomi, som den norske, er svært avhengig av verden rundt. Også i norske bygder trenger vi å erkjenne at vi ikke bare kan trekke på skuldrene og ringe etter påfyll av diesel. Klimaendringene vil ikke bare koste våre barn, men oss selv dyrt, i form av dyrere og mer usikker mat, dyrere forsikringer, høyere kommunale avgifter, økt internasjonalt konfliktnivå og økt press på egne landegrenser.

Heller ikke i klimasaken har demokratiet så mange andre fortrinn enn at alle andre styresett er dårligere. Diktaturer redder først og fremst diktatoren. Kloden må reddes på den demokratiske, lønnsomme måten. Det er vanskelig. Men vi kan demokrati, og vi kan regnskap. Først når folk flest forstår at business as usual i dag vil koste skjorta i morgen, vil de betale for en annen verden.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Politisk lederskap i klimapolitikken