Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nasjonalisme, trussel og håp

For første gang siden Franco-tiden, tar et ytterliggående høyreparti sete i det spanske parlamentet. Framgangen for partiet Vox er enda ett symptom på at økte forskjeller og avmakt gir næring til autoritære krefter i Europa.

TV-debatt: Følger tv-debatten i restauranten. På skjermen fra venstre høyreleder Pablo Casado, statsminister Pedro Sanchez, sosialdemokratene, Albert Rivera, leder for «Borgerne» (lyseblått parti) og Pablo Iglesias, leder for Podemos Unidas («SV»). Vox-lederen var ikke med, fordi han ikke sitter i parlamentet. Foto: Alvaro Barrientos/AP/NTB scanpix

Vigo, Spania: Det er valgkampinnspurt, søndag 28. april går spanjolene til valgurnene. Det ser ut til at sosialdemokratene får størst oppslutning, men ikke flertall i parlamentet. Det mest oppsiktsvekkende er at det høyre-ekstreme partiet Vox er på full fart inn i spansk politikk med godt over 10 prosent av stemmene, ifølge meningsmålingene.

For første gang siden Franco-tida, vil de høyre-ekstreme vinne seter i det spanske parlamentet.

Vox-leder Santiago Abascal bruker slagord som ligner Francos «ett land, ett folk, ett språk». Han bruker sine nasjonalistiske slagord mot regionen Catalonia, der «nasjonalistene» vil løsrive seg fra Spania. Vox-lederens nasjonalisme har også brodd mot innvandrere - og mot EU. Partiet ligner andre høyre-ekstreme partier i andre EU-land, som Lega Nord i Italia og Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike.

Min venn Santiago her i Vigo i Galicia, som er hovedtillitsvalgt ved en fabrikk som hermetiserer tunfisk, kaller Abascal fascist og «ultra derecha», ytterliggående høyre. Selv skal han stemme på Bloque Nacionalista Galego (BNG), som kan oversettes med Blokken av galisiske nasjonalister. «Jeg er jo en arbeider som hører til ytterst på venstresida, så jeg må jo stemme på BNG, på nasjonalistene», forklarer han - som om det var en selvfølge.

Min venn Santiago mener det er nasjonalistene som best kan sikre arbeidere i Galicia mot sosial dumping og dårligere levekår.

BNG er det minste partiet i parlamentet i regionen, men styrer blant annet byen Pontevedra, der legen Miguel Anxo Fernández er ordfører. Byen er kjent i Europa for sitt bilfrie og miljøvennlige sentrum. Partiet vil først og fremst desentralisere den politiske makten i landet, ha mer folkestyre, men har ikke løsrivelse fra resten av Spania på agendaen. Partiet ser EU som sentralisme og ren høyrepolitikk, men har heller ikke løsrivelse fra EU på agendaen. Det bor nær tre millioner mennesker her i Galicia, den autonome regionen i nordvest, mot Atlanterhavet.

Annonse

Det er altså slående hvordan nasjonalisme-begrepet brukes fra både ytterste venstre og fra ytterste høyre - på en måte som er ganske fremmed for oss.

Andre verdenskrig førte til at bruken av begrepet nasjonalisme endret seg i både norsk og andre vesteuropeiske språk. Som Øyvind Østerud skriver i boka «Nasjonalisme» (2018): «Ordet nasjonalisme ble kompromittert fordi det ble benyttet av nazister og nazi-vennlige bevegelser. Det fikk en mer entydig negativ klang av politisk aggresjon, fremmedhat og diskriminering av minoriteter. De anti-nazistiske motstandsbevegelsene oppga dragkampen om ordet nasjonalisme. (...) Slik oppsto det et karakteristisk språklig etterkrigsfenomen: Det nasjonale var positivt, mens det nasjonalistiske ble demonisert.»

I Spania, som har nær 47 millioner innbyggere, 17 autonome regioner og fem språk, er det annerledes. Landet er fortsatt preget av Francisco Francos sentralistiske diktatur. Francos slagord var altså «ett land, ett folk, ett språk». Under Franco var andre språk enn kastiljansk forbudt. Sentralstyringen fra Madrid var beinhard. Det medførte også mer hardnakket motstand i mange spanske regioner.

I påsken, over respatex-bordet på den lokale puben, kunne fabrikkarbeideren Santiago stolt fortelle at fagforeningen hans klarte å holde de såkalte søppel-kontraktene unna tunfisk-fabrikken. De som jobber midlertidig ved fabrikken får de samme betingelsene som de fast ansatte. Kampen mot sosial dumping føres lokalt. Santiago mener det er BNG og mer politisk makt lokalt som best kan sikre arbeidere i Galicia mot sosial dumping og dårligere levekår. Regionen, «nasjonen», ses som en bastion for folkestyre mot sosial urettferdighet. En urettferdighet som begynner i Brussel og videreføres av Madrid. Santiago forsvarer det som Østerud definerer som «det nasjonale» i norsk forstand.

Vox-leder Santiago Abascals valgretorikk ligner mer den «nasjonalismen» som ble diskreditert etter nazistenes herjinger: Aggressiv, med brodd mot innvandrere og liberale. Erkekonservative slagord som minner om Franco-tida. Partiet står for den typen aggressive nasjonalisme som blant andre professor Thomas Piketty, kjent for sin forskning på økte forskjeller, sammen med en rekke andre, advarte mot i oppropet «Vårt manifest for å redde EU fra seg selv».

Pikettys advarsel gikk ut på at dersom EU ikke skaffer seg sosiale ambisjoner og legger vekk troen på «hardcore» liberalisme, vil EU ødelegge seg selv innenfra. Vox er langt fra å få avgjørende betydning i Spania, men dersom høyresiden mot formodning vinner valget - kan partiet få innflytelse. Uansett hva som skjer i valget, er framgangen for det ytterliggående høyre i Spania enda ett skremmende symptom på hvordan økte forskjeller og avmakt gir næring til autoritære krefter i Europa.

Oppsummert

Vox

1. Det ytterliggående høyrepartiet Vox får i følge meningsmålingene godt over 10 prosent av stemmene i valget 28. april. Partiet bruker slagord som minner om Franco-tiden.

Nasjonalisme

2 Den nasjonalismen Vox fremmmer, er aggressiv og sentralistisk. For ytterste venstre i Galicia er nasjonalisme et vern for folkestyret og rettferdig fordeling.

Sosialdemokratene størst

3 Sosialdemokratene leder på meningsmålingene, men må ha støtte fra andre partier for å kunne danne regjering.

Neste artikkel

«Til orientering»