Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når samfunnets byggeklosser kastes til side

Du tror kanskje du har for mye annet på gang i livet ditt til å vie en tanke til en liten lærerskole på Helgeland. Men kampen studenter, ansatte og lokalbefolkning fører for å beholde skolen sin, bør være en inspirasjon for alle.

Foto: Nord universitet / NTB scanpix
Foto: Nord universitet / NTB scanpix

Jeg husker det levende fra min tid som studenttillitsvalgt på starten av 2000-tallet: I Oslo hadde folk hørt om en underlig gråsprengt høgskole på den ytterste nøgne ø, langs nordlandskysten et sted. Og de var rasende over det de hadde hørt.

Bakteppet var ulmende skepsis mot at alle utdanningsinstitusjoner plutselig måtte bli universiteter. Sammenslåingssamtaler mellom to studentorganisasjoner, «gammeluniversitet»-baserte NSU og mer høgskolestudentorienterte StL, fikk fordommene til å blomstre.

Høgskolen på Nesna var liten, usentralt plassert og gammel. Nord-Norges nest eldste institusjon for høyere utdanning ble selve symbolet på forskjellen mellom de tradisjonelle universitetene, som den gang fortsatt så på Universitetet i Tromsø som en suspekt nykomling, og tradisjonelle yrkesorienterte høgskoler.

Nesna ble behandlet som en slags distriktspolitisk motivert skabelon uten noen form for kvalitet. Ikke bare av unge studentpolitikere, men av akademikere og byråkrater med posisjoner og lengre fartstid. Folk man, kanskje naivt, håpet enten visste bedre eller, hvis det virkelig var for ille, tok grep for å bedre ting.

I lys av skepsisen, er det nesten overraskende at det tok så lang tid før nedleggingsstøtet ble satt inn. Men når det kom, kom det med tyngde. Nå er Nesna innlemmet i Nord Universitet, tilsynelatende for å dø.

Forutsetningen ved innlemmelsen var at studiestedene skulle «styrkes og utvikles». Noen kalkulatorklikk senere er det imidlertid avklart at Nord-ledelsen vil styrke og utvikle Nesna ved å legge ned hele greia. Sykepleier- og lærerutdanningen i helgelandsområdet skal heller samles i Mo i Rana.

Lokalbefolkningen er sint, men øyner et håp. Da Nord-ledelsen foreslo å legge ned sykepleierutdannelsen i Namsos, en annen hjørnesteinsskolering av livsviktig arbeidskraft for en region som sliter med fraflytting, ble den tvunget til å snu.

Annonse

Så Nesna slåss. For folk som har levd i langdistanse-distriktsnorge, er det lett å forstå hvorfor. Det rammer langt inn i den lokale folkesjela når slike institusjoner trues.

Det rammer langt inn i den lokale folkesjela når slike institusjoner trues.

Nesna har slitt lenge. Med finansieringen, med omdømmet, med studentrekrutteringen. På stortingshøringen denne uka ga studentrepresentant Ingvild Sivertsen uttrykk for frustrasjonen studentene skolen faktisk har rekruttert, opplever over Nord-ledelsen. Hun mener ledelsen omtaler dem som et b-lag av annenrangs studenter.

Det er grunn til å lytte til Sivertsen. For studentene som stiller opp selv når skolen sliter, kan være gull verdt for et lokalsamfunn. For all del: Alle helgelendinger må ikke bli i bygda livet ut. Og helgelendinger som har reist langt for å utdanne seg, blir ikke nødvendigvis dårligere lærere om de flytter tilbake med den erfaringen innabords. Men lokale institusjoner har fortsatt en unik verdi.

Lærerutdanningen på Nesna, sykepleierutdanningen i Namsos og tilsvarende kortreiste læringstilbud rundt om i Norge åpner dører for den som av ulike årsaker ikke kan reise så langt og bli borte så lenge. Samtidig øker lokal utdanning sjansen for at flere av dem som utdannes, faktisk blir værende i lokalsamfunnene.

Institusjonen skaper også arbeidsplasser for undervisere utenfor de største bykjernene. Det er selvsagt en stor lokal fordel. Disse arbeidsplassene bidrar til å styrke det lokale sivilsamfunnet i seg selv. Men slike institusjoner er langt mer enn et sysselsettingstiltak. Den virkelige lokalpolitiske og samfunnsmessige verdien er en annen og mye mer tungtveiende.

Det er en gammel vits i Nationen at det er et spørsmål om tid før et hvilket som helst tilbud som finnes i Distrikts-Norge er bakt inn i ordningen «Post i butikk».

«Prest i butikk». «Født i butikk». «Politi i butikk». «Politikk i butikk». Og så videre. Med litt fantasi kan det meste tvinges inn i dette formatet. Noen ganger kan det til og med fungere greit. Men ofte holder det ikke. Ikke minst fordi den som følger med på hva som skjer i Distrikts-Norge, vet at at nærbutikken har en lei tendens til å bli lagt ned, den også. Og «prest i post i butikk på nett» holder ikke helt i mål. Spesielt når du er på bygda og ikke har tilgang til skikkelig internett, engang.

Et lokalsamfunn trenger lokale samfunnsinstitusjoner. Så enkelt kan det sies. Hvis du må kjøre i timevis for å komme deg til en samfunnsinstitusjon? Hvis den er bemannet av folk som aldri har satt sin fot i hjembygda di og ikke aner noe om livet du lever? Da kan du begynne å tvile på om du er en del av dette samfunnet i det hele tatt.

Oppsummert

I faresonen

1 Lærestedet på Nesna på Helgeland er et av Nord-Norges eldste. Nå skal det legges ned.

Nedlagt = bedre?

2 Resonnementet fra ledelseshold i Nord universitet er at det vil spare penger og gjøre utdanningen bedre.

Byggeklosser

3 Det er grenser for hvor mange samfunnsinstitusjoner som kan forsvinne før samfunnet faller sammen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den norske staten og maktas logikk