Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når demokratiet ikke holder

Når du vil gjøre noe veldig viktig, er det fristende å gjøre noe veldig, veldig dumt.

Utenomparlamentarisk: Fridtjof Nansen skulle overta der myndighetene sviktet. Foto: TT

I Aftenposten i forrige uke kunne vi lese en skjebnetung tekst ført i pennen av norske åndsarbeidere, jurister og forskere. I et påstått selvinnlysende credo, hentet fra den amerikanske uavhengighetserklæringen, gjør de opplyste 25 opprør mot selve det norske styringssystemet:

"I samsvar med vår samvittighet og vår fornuft erklærer vi et opprør mot regjeringen og de medansvarlige og handlingslammede institusjonene som truer vår felles fremtid."

Vi har lest det før. I mars 1926 var det regjeringskrise, statsgjelden var enorm og et voksende Arbeiderparti ville til klassemakt. 51 kulturpersonligheter gikk ut i Tidens Tegn og krevde Fridtjof Nansen innsatt som statsminister. Hvis de folkevalgte ikke klarte å få på plass en regjering som kunne løse tidens utfordringer, fikk de overlate saken "til en der har førerevne og makt".

Hvis de folkevalgte ikke klarte å få på plass en regjering som kunne løse tidens utfordringer, fikk de overlate saken "til en der har førerevne og makt".

Maler Erik Werenskiold, dikter Johan Bojer og teaterdirektør Bjørn Bjørnson var blant dem som ville fremskaffe en ledelse som landet "samler seg om i en dyp og lykkelig erkjennelse av at nå er det alvor".

"Demokratiet skulle settes under administrasjon", som forfatter Tor Bomann-Larsen oppsummerer i sitt verk om Haakon og Mauds tid.

I april 1940 var det utslettelse av Norge som var trusselen. Gode nordmenn i Administrasjonsrådet forsøkte å få slutt på krigshandlingene med Hitler-Tyskland på norsk jord, en svært utbredt og fristende tanke for et pasifistisk og nøytralt innstilt folk.

Johan Anker forsøkte å overtale Kongen til separatfred, skriver Tor Bomann-Larsen. Anker argumenterte med at regjeringen ikke hadde tillit i folket. "Det raar en kolosal bitterhet ... mot vort styre...", fortalte Anker.

Annonse

Bitterheten mot vårt styre er tilstede også i dag: Storting, regjering og loven uttrykker ikke folkeviljen til klimahandling. Tvert i mot setter de allmennhetens interesser til side. Samfunnpakten er dermed brutt, og det er enhvers plikt å gjøre opprør ved å gjenopprette et ansvarlig folkestyre, heter det i Aftenposten-oppropet.

Dette handler bare om sivil ulydighet. Vi støtter skolestreiken for klima, hevder forsvarerne av oppropet. Vel, det gjør Nationen også. Men Rosa Parks hadde ikke noe ønske om å styrte den amerikanske konstitusjonen da hun satte seg på et hvitt bussete. Alta-aksjonistene hevdet aldri at regjeringen Harlem Brundtland var konstituert i strid med folkemeningen. Og de som planlegger å lenke seg mot gruvedrift i Repparfjorden vil ikke bytte ut folkestyret med et annet.

Oppsummert

Berettiget harme

1 Et knippe åndsarbeidere gjør opprør mot det bestående av hensyn til klimaet.

Kjente toner

2 Når tidens krav synes for store for det imperfekte demokrati, kommer ropet om rask og effektiv inngripen.

Folkestyrets grunn

3 Sivilisasjonen må reddes på demokratisk vis. Ikke via vokterråd og hjemmesnekret folkemening.

Siste versjon av unnskyldelse er at oppropet ikke skal tas bokstavelig. Man vil ikke egentlig erstatte det politiske systemet som bryter folkeviljen, men bare lenke seg litt fast mellom stortingsvalgene. De skal visst respekteres, selv om klimasinkene får flertall (igjen).

Og bør ikke vi som er opptatt av konstitusjonen heller bry oss om at regjeringen i sin oljepumping bryter Grunnlovens paragraf 112? Den som pålegger oss å bevare miljøet for etterslekten?

Det er uakseptabelt å bryte Grunnloven. Både Stortinget og domstolene kan reise tiltale dersom de mener loven er brutt. Vil man ansvarliggjøre regjeringen for grunnlovsbrudd? Værsågod. Det er bare å stille til stortingsvalg på saken.

Klimatrusselen er veldig, veldig alvorlig. Den fratar folk levebrød, bopel og trygghet, og fremmer dermed antidemokratisk opprør, krig og konflikt. Det påhviler også norsk folkevalgte et tungt ansvar for å avverge en slik utvikling. Det er mulig å hevde at våre folkevalgte ikke har tatt dette ansvaret. Det fritar ikke kulturpersonligheter og andre åndsmennesker ansvar for hva de sier.

Klimaoppropet i Aftenposten krever at våre institusjoner bør erstattes av noe annet. Javel, tenker ytre høyres innvandrerfiendtlige og ytre venstres kapitalistfiendtlige. Når de intellektuelle i klima-mainstreamen åpner for handling utenfor dagens illegitime institusjoner, hvorfor ikke vi?

Kong Haakon avviste Administrasjonsrådets velmente ønske om fred i 1940. Kongen kunne ikke "gjøre opprør og kaste en regjering som hadde Stortingets tillitsvotum», selv om det betød uunngåelig nederlag for et Tyskland som hadde spist smånasjoner i to år.

Det finnes ingen sak så stor og skinnende at den berettiger utenomparlamentarisk inngripen. For kong Haakon var et fredelig Norge under tysk ordnung ikke et land verd å redde. En sivilisasjon frelst fra klimatrusselen gjennom vokterråd, grønne despoter eller opplyst fåmannsvelde er ingen sivilisasjon verd å redde.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Samfunnssikkerhet bygges ikke på flaks