Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når bygda blir fratatt verdi

Barneskolen blir lagt ned. Fiskemottaket ble stengt for lenge siden. Politiet har flytta 12 mil lenger sør. Det er rart opprøret ikke er større.

Protest: Lege Hanne Smedal Tenggren syklet - i bunad - fra Kristiansund til Oslo, som demonstrasjon mot sykehusnedleggelse. Foto: Sven-Erik Knoff
Protest: Lege Hanne Smedal Tenggren syklet - i bunad - fra Kristiansund til Oslo, som demonstrasjon mot sykehusnedleggelse. Foto: Sven-Erik Knoff

Posten er borte, sammen med lokalsjukehuset, trafikkstasjonen og hjørnesteinsbedriften. Det gamle kommunehuset er tømt, vegen er rasfarlig. Bussrutene lagt ned, kulturlandskapet gror igjen og ferjebillettene koster 60.000 kroner i året.

Hvordan føles det? Hva gjør det med hverdagen din der du bor?

Det har murret lenge i distriktet. Reformpolitikken har tatt fra dem arbeidsplasser og tjenestetilbud. Det lokalbefolkningen har fått igjen, føles hovedsakelig som konkrete ulemper. Den overveldende følelsen av håpløshet og motløshet har blitt til et opprør.

Det har gitt seg uttrykk i lokale demonstrasjoner, bunadsgerilja og vindkraftmotstand. Det kommer til syne i facebookposter og debattinnlegg, det vises på meningsmålingene der Senterpartiet er i framgang. Det er en helt naturlig reaksjon på ei utvikling der bygdefolk taper når sentrum vinner. Om noe, er det nesten rart opprøret ikke er mer høylytt.

Norges velstand er tufta på naturressursene langs kysten og på havet, i innlandet og skogen - i distriktene. Den tradisjonelle tankegangen var en moralsk forankra distriktspolitikk der hele landet skulle få del i verdiskapinga. Omfordeling var viktig, men er plassert helt i bakgrunnen. Nå styrer næringspolitikken og markedskreftenes iboende sentraliseringskraft.

Den utviklinga har pågått sakte, men sikkert i 40 år, og skutt fart de siste ti. Det offisielle Norge har gradvis sluppet taket i de virkemidlene som har fungert så lenge. Under Erna Solbergs regjeringstid er de distriktspolitiske tilskuddene blitt lavere enn noen gang før.

Det skulle bare mangle at de som bor i distriktet ville merke det - og protestere. Når Staten trekker seg tilbake og tar arbeidsplassene med seg, føler man seg svikta. Bjørn Egil Flø, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), kaller det “kjensla av ran” i den nye boka “Distriktsopprør. Periferien på nytt i sentrum”. Der analyseres utviklingen av redaktørene Reidar Almås og Eirik Magnus Fuglestad og 14 andre professorer, samfunnsforskere og statsvitere.

Rota til distriktsopprøret er slett ikke aversjoner mot “Oslo-folk” eller nostalgiske følelser for gamledager. Det er en reell opplevelse av å ikke bli hørt, ikke tatt på alvor. Å bli fratatt verdi og respekt. Fordi man føler endringene på kroppen, ser rett utafor kjøkkenvinduet hvordan livsgrunnlaget forsvinner.

Annonse

Er det noen som står i front når det gjelder utvikling, tilpassing og implementering av ny teknologi, er det primærnæringene og matproduksjonen. I kontinuerlig omstilling siden 50-tallet, har de skapt verdier og arbeidsplasser, ivaretatt kollektive goder som kulturlandskap og mattrygghet, eksportvarer og lokalmat. Og koronakrisen har ikke gjort Distrikt-Norges betydning og bidrag til storsamfunnet mindre synlig.

Likevel stemples man i dagens politiske retorikk som bakstreversk og gammeldags hvis man protesterer mot sentraliseringa. De som hever røsten mot reformene blir beskyldt for å være imot det moderne, mot framtida, utviklinga, mot vekst. Det er åpenbart både urettferdig og feil.

Bygdene blir mer og mer overlatt til å klare seg selv, uten at de får noe igjen. I stedet skal de markedsføres som reisemål for turister som vil campe i norsk natur, se nordlys, spise lokal pølse og oppleve geiter på beite. Prosjektmakerne og reiselivsaktørene får ansvar for bygdeutviklinga, der det å bo på landet blir en kuriøs turistattraksjon.

Dessverre kan ikke distriktene holdes levende bare av lokalbefolkningens emosjonelle tilknytning til hjemstedet og lokalsamfunnets dugnadsinnsats. Det må politiske virkemidler til. Politisk vilje til å se verdien i distriktene. Se verdien i at folk bor og arbeider der - og verdiene som skapes der.

Ingen politiske partier kan overse distriktsopprøret. Fram til Stortingsvalget neste høst, vil de tradisjonelle skillelinjene mellom distrikt og sentrum garantert være høyt på agendaen. Politikerne burde bedre ta inn over seg hvor ødeleggende følelsen av svik er.

Bjørn Egil Flø mener det politiske samfunnet, forvaltningen og kommentariatet må lytte mer til folk i distriktene og gjenoppdage den gjensidige nytten by og land har av hverandre. Det tvinger seg fram en politikk som legger mye bedre til rette for bosetting i hele landet. Arbeidsplasser, tjenestetilbud, kollektivtrafikk - og respekt.

For å få perspektiv på debatten kan politikerne lese den nevnte boka om distriktsopprøret, som lanseres under Distriktspolitisk landskonferanse på Hell onsdag. Der får de også en nyttig påminnelse fra Mary-Bente Bringslid ved UIB: Ordet “landet”', som det engelske “country”, er det samme som ordet for hele nasjonen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Saugbrugs i Halden bør få grønn støtte