Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nå får vi se hva KrF er lagd av

Utgangspunktet for årets jordbruksoppgjør er like vanskelig som i fjor. Spørsmålet er om KrF-statsråd Olaug Bollestad lever opp til forventningene.

Trange rammer: Hva skjer når KrF og landbruksminister Olaug Bollestad skal prioritere innenfor et stadig synkende økonomisk handlingrom? Foto: Siri Juell Rasmussen.

Skal jeg være ærlig, hadde jeg liten tro på at det var mulig å komme fram til enighet i fjorårets jordbruksoppgjør. Kostnadsnivået i næringen økte kraftig. Overproduksjon på alle bauger og kanter gjorde det umulig å dekke inn kostnadsøkningen med økte priser i markedet. Skulle bøndene få gjennomslag for hovedkravet sitt, å holde tritt med inntektsutviklingen i samfunnet, måtte regjeringen legge betydelige summer på forhandlingsbordet.

Det var nettopp det daværende landbruksminister fra Frp, Jon Georg Dale, gjorde. Han gjorde skam på mine (og mange andres) spådommer om forhandlingsbrudd, da han la hele 770 millioner friske budsjettkroner i potten.

Det nye i årets jordbruksoppgjør er at KrF har skiftet plass fra Storting til regjeringen.

I år er ikke situasjonen veldig ulik fjorårets. Det er fortsatt begrensede muligheter til å ta ut økte inntekter i markedet. Det må også i år hentes betydelige midler fra statsbudsjettet hvis både kostnadsøkningene i næringen og inntektsutviklingen i samfunnet skal dekkes inn.

Det nye i årets jordbruksoppgjør er at KrF har skiftet plass fra Storting til regjeringen, og at Olaug Bollestad har blitt landbruksminister.

Da KrF strevde med retningsvalget sitt i fjor høst, var bekymringen stor på "rød" side for hva som ville skje med landbruket hvis KrF forlot det såkalte landbrukspolitiske flertallet i Stortinget til fordel for en plass rundt Kongens bord. Fra å kontrollere landbrukspolitikken sammen med den øvrige opposisjonen i Stortinget, må KrF nå kjempe for sitt syn i en borgerlig flertallsregjering.

Regjeringsplattformen bærer preg av at KrF har vært svært opptatt av å ramme inn regjeringens landbrukspolitikk. Den er langt mer detaljert enn den gamle erklæringen fra Jeløya, den setter stopper for ytterligere liberaliseringer av landbrukspolitikken og inneholder et djervt inntektsmål: Regjeringen skal arbeide for at næringsutøverne i alle produksjoner og på alle typer bruk skal ha reell mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet.

Ikke uventet tar Norges Bondelag ballen. I sin uttalelse om jordbruksoppgjøret forutsetter representantskapet i organisasjonen at inntektsgapet mellom bøndene og andre grupper reduseres, målt i kroner.

Annonse

I så fall må det måles opp mange kroner. En skulle tro at det blir grei skuring, tatt i betraktning at bondevennlige KrF har overtatt Landbruksdepartementet etter "vi vil halvere subsidiene"-Frp, og med langt tydligere landbrukspolitikk i regjeringsplattformen.

Så enkelt er politikk dog ikke. Da Jon Georg Dale planla jordbruksforhandlingene i fjor, visste han at stortingsflertallet (inkludert KrF) ville slå beina under alle forsøk på et "gnient" oppgjør. Sånn sett var pengene langt på vei allerede tapt for regjeringen. Da var det bedre å dele dem ut selv, og få goodwill for en omforent avtale mellom stat og bondeorganisasjoner.

Dessuten ville det skape tilfredshet i KrF også, noe som i seg selv var av stor strategisk betydning for regjeringen. Den visste jo at KrF skulle ta et avgjørende retningsvalg samme høst. Alt som kunne bidra til å blidgjøre partiet var av positiv betydning.

I år møter ikke regjeringen et kravstort landbruksflertall i Stortinget. KrF har valgt side, og sikrer flertall for regjeringens landbrukspolitikk. Det betyr at det staten legger fram for bøndene i forhandlingene i mai, blir det endelige resultatet for jordbruksoppgjøret. Det blir bokstavelig talt "take it, og leave it". Det er ikke en sjel i Stortinget med makt til å forandre på det.

Spørsmålet er om KrF klarer å presse regjeringskollektivet like langt innenfra, som partiet gjorde i fjor som del av et utålmodig landbrukspolitisk stortingsflertall.

Olaug Bollestad vil selvsagt vise til de offensive målsettingene i regjeringsplattformen. Veien til Finansdepartementets pengesekk kan likevel vise seg å bli lang. Det økonomiske handlingsrommet blir stadig mindre. Dessuten, det er en god del andre ambisjoner i Granavolden-erklæringen som koster penger.

KrF, for eksempel, skal jo ha finansiert både lærernorm og barnetrygd i tillegg til inntektsmålet for landbruket. Det betyr at partiet må prioritere hardt. Spørsmålet er hvor høyt landbruket rangeres når alt kommer til alt.

KrF har vært en stødig forkjemper for inntektsutvikling i næringen, og har blitt kjent som selve "landbruksgarantisten" på borgerlig side. Nå sitter partiet med ansvaret for landbrukspolitikken. Det er nå KrF må vise hva partiet er lagd av.

Neste artikkel

Geno, kombikua og klima