Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I lys av murens fall

Murens fall bør feires som en seier for demokrati og frihet, men vi bør ikke lukke øynene for at et høyreradikalt parti vokser i Tyskland.

Berlinmurens fall: Tusenvis av mennesker krabbet opp på muren ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin kvelden 9. november 1989, rett før grensa ble åpnet. Foto: Jørn H. Moen/SCANPIX

Mange av oss glemmer aldri den boblende gleden over å se demonstrantene hugge løs på muren mellom øst- og vest-Berlin i november 1989. Muren hadde stått der som et kaldt og grelt symbol på Europas deling siden 1961, et skille mellom totalitære stater og demokratier. Nå rev berlinerne muren ned, uten at en eneste soldat avfyrte skudd. En seier for demokrati og frihet! En seier for menneskeverdet!

Helt siden den første piggtråden ble rullet ut i begynnelsen av august - og erstattet av betongblokker 15. august - hadde DDR-soldatene ordre om å skyte alle mennesker som forsøkte å krysse grensa mellom øst og vest ulovlig. Det første offeret var 24 år gamle Günter Litfin, som ble skutt og drept 24. august 1961.

For mange av oss som er født på den tida muren ble bygd i 1961, var Berlin-muren symbolet på alt vi var imot og ville bekjempe: Totalitære krefter, undertrykkelse, overvåking og kontroll, manglende respekt for menneskeverdet - og skillet mellom menneskene i vest- og øst-Europa.

For oss som var med i Opplysninsgutvalget om Norge og EF (senere EU), forløperen til organisasjonen Nei til EF, var murens fall en kraftig vitamininnsprøyting og motivasjon: Med murens fall ville de totalitære regimene måtte vike for folkestyre og demokrati, mente vi. Og håpet at de kreftene som ville ha mer overnasjonalitet og sentralisere makten i EF-systemet ytterligere, ville få øynene opp for at folkestyret måtte rå i Europa, og ivaretas i medlemslandene.

Da det viste seg at Mikhail Gorbatsjovs åpenhetspolitikk, «perestrojka» og «glasnost», endte med frihet for flere hundre millioner øst-europeere, hadde vi tro på - ihvertfall håp om - at det skulle bli slutt på all sentralisering av makt i Europa.

Statsminister Erna Solberg fra Høyre, som også er født i 1961, har andre referanser rundt jubelfesten ved murens fall for 30 år siden: «Murens fall innledet etter hvert en globalisering av verdensøkonomien. Før 1989 var det rundt en milliard mennesker involvert i internasjonal handel. I årene etter så vi en positiv utvikling hvor en stadig sterkere internasjonal handel økte fokus på menneskerettigheter, demokrati og økonomisk vekst. Millioner av mennesker ble løftet ut av fattigdom», sa Erna Solberg til Dagbladet fredag.

Det er ikke slik at frihet for det globaliserte næringslivet automatisk innebærer frihet og innflytelse, eller rettferdig fordeling, for folk flest i Europa. Det frislippet for næringslivet og finanssektoren som først og fremst Margareth Thatcher i Stortbritannia og Ronald Reagen i USA åpnet for, og som EU langt på vei innførte gjennom sin fri flyt-politikk, har åpenbart også hatt andre - og negative - konsekvenser.

Annonse

Etter at den økonomiske krisa slo inn over EU-landene i 2008, er det fortsatt mange europeere som betaler dyrt. EUs kutt- og privatiseringspolitikk forhindret motkonjunkturpolitikk i medlemslandene. Forskjellene økte betydelig, mange europeere er fortsatt arbeidsløse - og mange er skjøvet ut av faste stillinger og over i løsarbeid. Andre er ofre for sosial dumping, og har gått kraftig ned i levestandard.

Innad i EU øker også motsetningene mellom medlemsland fra øst og vest. Flere land i øst rakk knapt å konsolidere sin egen nasjonalstat og etablere demokrati før de ble medlem i unionen. I flere østeuropeiske land setter velgerne foten i bakken, og tyr til mer nasjonalistiske ledere.

«Krigen ødela mye for nazismen», sa Otto Jespersen en gang. Heldigvis, må vi legge til. Aldri mer Auschwitz!

Hitler og de tyske nazistene misbrukte og demoniserte også nasjonalisme-begrepet gjennom sitt totalitære styre, som var preget av politisk aggresjon, fremmedhat og diskriminering og utryddelse av minoriteter.

Historien misbrukes ofte av høyrekrefter for å stigmatisere tilløp til forsvar for nasjonalstaten i Europa. Historien misbrukes til tider også for å stigmatisere og demonisere alle som ønsker et Europa av nasjonalstater som samarbeider og handler med hverandre på like vilkår. Et Europa basert på folkesuverenitet framfor markedskrefter.

Dersom høyrekreftene, de som setter frihet for det globaliserte næringslivet foran rettferdig fordeling og frihet for enkeltmennesker, ikke forstår at de som betaler prisen vil gjøre opprør - øker faren for utbredelse av en nasjonalisme med stygge trekk: Den aggressive og diskriminerende nasjonalismen.

Den beste garantien for fred og samarbeid i Europa, er å sikre rettferdig fordeling av makt og penger. EU-systemet viser dessverre at det ikke evner det.

Murens fall bør feires, men det er en ubehagelig tankevekker at det høyre-radikale partiet Alternativ for Tyskland (AfD) ble nest størst i de tyske delstatene - og har størst oppslutning i det gamle øst- Tyskland.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tøft for kommunene