Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Motpoler i forhandlinger

Regjeringsforhandlingene på Granavolden går på overtid. Det er ikke lett å samle motpoler i samme regjeringskvartal.

I stampe: Det går trått i regjeringsforhandlingene på Granavolden, under statsminister Erna Solbergs ledelse. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

Før helgen ble planlagte møter med stortingsgruppene og landsstyrene til de fire partiene som forhandler om regjeringsmakt på Granavolden Gjæstgiveri avlyst. Det ble likevel ikke noen presentasjon av en fremforhandlet avtale, slik planen var.

Nå er det vel knapt noen i kongeriket som lot seg forbløffe av at forhandlingene drar ut. Det er i seg selv krevende å skape en plattform for fire ulike partier. Utfordringen blir ikke mindre av at to av partiene (KrF og Venstre) i valgkampen lovet velgerne at det ikke var aktuelt med regjeringssamarbeid med Frp.

Det er selvsagt mulig å gå tilbake på valgløfter. Likevel, skal KrFs og Venstres velgere overbevises om at de ikke har blitt lurt, er disse partiene avhengige av rause gjennomslag for sine partiers politikk.

Forhandlingene blir ikke lettere av at nær halvparten av delegatene på KrFs ekstraordinære landsmøte ønsket å samarbeide med Ap og Senterpartiet. Det skal svært mye til for at tilhengerne av et venstresamarbeid vil være tilfredse med en borgerlig regjeringsplattform. Det handler om noe langt mer enn et problematisk forhold til Frp, det handler om at denne delen av KrF er uenige i selve retningen et borgerlig samarbeid representerer.

Situasjonen for KrFs sjefforhandler Kjell Ingolf Ropstad kompliseres av at han selv har bidratt til å skape forventninger han vanskelig kan innfri. Etter forutgående samtaler med statsminister Erna Solberg, kastet han abortspørsmålet inn i debatten om KrFs retningsvalg. Da statsministeren åpnet for å diskutere abortloven, ble den "historiske muligheten" til å stramme inn abortloven brukt som et hovedargument for borgerlig samarbeid.

Nå jobbes det på høygir for å dempe forventningene om gjennomslag i abortspørsmålet.

Argumentet ble brukt mot bedre vitende, en trenger ikke mange studiepoeng i statsvitenskap for å innse at det aldri ville komme på tale med substansielle endringer i abortloven. Statsministeren har ikke engang støtte i sitt eget parti for dette, langt mindre i Frp og Venstre.

Annonse

Nå jobbes det på høygir for å dempe forventningene om gjennomslag i abortspørsmålet. I KrF snakkes det nå om at et forbud mot såkalt tvillingabort vil være seier god nok. Det vil i så fall innebære at KrF lykkes med å stanse en praksis som ble innført under Solberg-regjeringens eget styre, og som siden dette skjedde i 2016, har utløst 25 aborter av friske fostre.

Det var ikke dette som lå i Ropstads "historiske muligheter" i fjor høst. Også andre svorne tilhengere av borgerlig samarbeid gjør sitt for å snakke ned viktigheten av abortutspillet. Civita-leder Kristin Clemet mener at mange politiske kommentatorer overspiller betydningen abortspørsmålet hadde for KrFs retningsvalg. Ingen kan være bombesikker på hvor mye denne saken har betydd, mener hun.

Hvis abortspørsmålet egentlig ikke var så viktig, er det pussig at argumentet ble brukt på både inn- og utpust av "blå" side i både fylkesårsmøtene og på det ekstraordinære landsmøtet.

Uansett forstår nok statsministeren – som selv bidro sterkt til at abort ble satt på dagsorden – at KrF må kompenseres rundhåndet når det likevel ikke blir endringer i loven. Problemet er bare at gode gjennomslag for KrF gjerne går på bekostning av de andre partienes interesser.

Sånn er det når motpoler skal samarbeide. På område etter område er partiene i Solbergs kommende kabinett nær sagt hovedmotstandere i norsk politikk. Det gjelder innvandring, ruspolitikk, klima, distrikt og landbruk, for å nevne noen av de mest opplagte sakene.

I fjor ble mange av disse kryssende interessene forenet i et finstemt kompromiss mellom Høyre, Frp og Venstre. Når KrF nå skal ha sine gjennomslag, forrykkes balansen. Det har ført krav om motytelser i både Frp og Venstre, og til omkamp om gamle kompromisser. Frp krever nå, om vi skal tro rapportene fra Granavolden, nye innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken.

Det underliggende problemet i forhandlingene er det store spriket mellom partiene. Det er for så vidt ikke en ny situasjon. Til nå har statsminister Erna Solberg håndtert dette ved å porsjonere ut blanke seire til enkeltpartier, heller enn å forhandle seg fram til et minste felles multiplum. Partiene har spist i seg nederlag, så lenge de har fått fullt gjennomslag på andre områder.

Det var på den måten vi fikk pelsforbudet i fjor. Det var Venstres sukkerbit for å gå inn i regjering. Sannsynligvis foregår årets regjeringsforhandlinger etter samme filosofi. Vi må være forberedt på nye overraskelser i den nye regjeringsplattformen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fri til å være arbeidsledig