Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Med tog skal landet bygges

Jernbanen kan frakte Norge inn i fremtiden. Alt vi trenger, er politikere som begynner å tenke i hundreårsperspektiv igjen.

Tut tut: Uniformslua til NSB på togførers plass. Bildet er tatt inne fra lokomotivet på Bergensbanen, på vei fra Finse mot Haugastøl. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix

Jeg vet om en mann, en nå avdød mann, som har et lokomotiv på gravsteinen. Det sier en del om styrken i hans jernbaneinteresse. At han var prest, men likevel valgte toget over engler eller kors, sier enda mer.

Det er antakelig ikke mange som er like sterke i troen på toget som gamle William. Men det er mange togentusiaster der ute. Og det er det svært gode grunner til.

Et jernbanenett knytter landet sammen. Jernbanen har gjort verden mindre, og bedre. Bedre veier, større båter og billigere fly har gjort togets samfunnsbærende rolle en hel del mindre sentral over tiårene, men betydningen av togtransport er fortsatt stor. Den som tviler på at symbol- og realverdien av en togforbindelse fortsatt har sprengkraft, kan for eksempel spørre folk nord for Bodø.

Eller folk langs brakklagte linjer som Namdalsbanen. Der lever drømmen om at dalen igjen skal knyttes til Norges nervenett.

Tog er sjelden raskest, men ofte mest behagelig. Denne teksten, for eksempel, er skrevet på Hardangervidda, på toget fra Bergen til Oslo. Utsikten er overveldende. Opplevelsen er (i skrivende stund, bank i bordet) milelangt unna skrekkscenariet togtrafikanter bosatt rundt Norges større byer beskriver.

Å bake inn en arbeidsdag i en reise fra Bergen sentrum til Oslo sentrum kan være langt mer effektiv bruk av tid enn å ta turen via to flyplasser, selv om selve reisetiden er kortere. Å sove seg over fjellet og begynne dagen uthvilt, kan også være vel så bra som å stå opp i grålysningen for å rekke et fly.

Annonse

Det er ikke bare verdt å ta vare på fordelene ved jernbanen, det er på høy tid å investere mer i dem. Å styrke jernbanen som ryggraden i et transportsystem for gods og folk som følges opp med bil og buss dit toget ikke kan gå, må nesten presse seg frem etter hvert. Omtrent uavhengig av i hvilken retning politikken ellers peker.

En slik rolle kan i prinsippet styrkes uavhengig av om det er NSB eller aktørene bak noen av de verste pendlermarerittene i Storbritannia som står for driften. Forutsetningen er at rammene legges av politikere som vet hva de vil og hva som skal til for å oppnå det.

Du må ikke være storbyhippie for å støtte en så stolt bærebjelke i nasjonsbyggingen som jernbanen.

På dette området burde det egentlig vært grunn til å ha store forhåpninger til nettopp Erna Solberg. Bergensbanen er ikke Norges eneste viktige jernbaneforbindelse, men den har mektige venner. Den er over hundre år gammel, bygget da et nytt Norge ble bygget med store løft og dristige infrastrukturmessige sprang. Er det mulig med slike sprang i dag? Med Venstre i regjering og en bergenser i statsministerposten mangler liksom bare en hordalending som samferdselsminister for at akkurat Bergensbanen skulle løftes igjen. Og et slikt løft kunne bli modell for en tilsvarende satsing mot Trondheim, mot Stavanger og, ja da, for å lette hverdagen til de plagete pendlerne til Oslo.

Hadde Ketil Solvik-Olsen vokst opp på en jernbanestasjon i stedet for en bensinstasjon, eller Jon Georg Dale vært utdannet lokfører i stedet for kjøttskjærer, ville vi kanskje allerede sett et slikt løft.

Frp gjør selvfølgelig mye av at dets politikere «står bilen nær». Men faktum er at bil og tog ikke er to fotballag i en kamp bare ett lag kan vinne. De er to sider av samme sak: En samferdselssektor som blant annet gir enkeltmennesket mulighet til lett, trygt og rimelig å kunne bevege seg dit det ønsker. En solid, riktig fundert jernbanesatsing vil gjøre livet vesentlig lettere også for den som bor et sted der bilen er uunnværlig. Den som sier noe annet, er enten blindet av ideologi eller fristet av politiske hensyn til å piske opp motsetninger for å vinne stemmer. Du må ikke være storbyhippie for å støtte en så stolt bærebjelke i nasjonsbyggingen som jernbanen.

Det er selvsagt mulig å skru sammen en samferdselspakke som gjør livet vanskeligere for bygdene. Men de politiske realitetene i Norge er fortsatt slik at det er mer realistisk å satse på både og, enn enten eller. Også for samferdsel. Det spiller liten rolle om du er blåblå eller rødgrønn.

Det er likevel vanskelig å kvitte seg med følelsen av at norsk jernbanes nokså gode status risikerer å svekkes når rutetilbudet stykkes opp og settes ut. Storbritannia var jernbanens foregangsland, men har også vært i forkant når det gjelder å sette drift ut på anbud. Det sier mye om privatiseringens fallgruver at selv Thatcher-nostalgikere nå drømmer om at staten skal rydde opp i de britiske togtabellene.

Uansett: Å satse på norsk jernbane er både mulig og nødvendig. Det bør også privatiseringssiden være enig i.

Neste artikkel

EUs fjerde jernbanepakke