Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lokaldemokrati i sammenslåingens tid

Kommunereformen har vist at sentrum-periferi-debatten også preger lokalpolitikken. Geografi betyr noe – særlig for dem som bor i utkanten av sammenslåtte kommuner.

Folkemøte: Daværende ordfører Ole Andre Myhrvold (Sp) i Trøgstad kommune i gruppearbeid med sambygdinger om hva de er redd for å miste i kommunen ved en sammenslåing. Foto: Mariann Tvete
Folkemøte: Daværende ordfører Ole Andre Myhrvold (Sp) i Trøgstad kommune i gruppearbeid med sambygdinger om hva de er redd for å miste i kommunen ved en sammenslåing. Foto: Mariann Tvete

Det har noe å si hvor lokalpolitikerne kommer fra og hvor de bor. Geografi er viktigere for velgerne enn kandidatenes kjønn, alder og etnisitet, såkalte sosiodemografiske aspekter som gjerne ellers får mye oppmerksomhet.

Se på Jan Bøhlers appell som "stemmen fra Groruddalen". Å bli representert av noen fra hjemstedet er viktig for dem som har sterk tilknytning til sin bygd, grend eller bydel. Det viste velgerne i de minste av kommunene som ble slått sammen fra 1. januar 2020.

Disse – og veldig mange flere interessante funn – kommer fram i boka “Lokalvalget 2019: Nye kommuner – nye valg?”. 17 forskere har undersøkt hvordan kommunereformen påvirket velgeratferd, valgkamp og utfall, den politiske deltakelsen og tilliten.

Kommune- og fylkestingsvalget for to år siden var det første etter at Solberg-regjeringas sammenslåingsreform feide over forvaltningsnivåene. 72 kommunestyrer forsvant i den største endringen i kommunestrukturen i Norge siden 1960-tallet.

Regjeringa mente reformen var nødvendig på grunn av økonomiske utfordringer i Kommune-Norge, kombinert med en aldrende befolkning og færre innbyggere i arbeidsfør alder. Et hovedargument var at større enheter gir bedre kvalitet, mer robuste tjenestetilbud.

Det mobiliserte de små distriktskommunene, som var og er bekymret for utviklingen i utkantene. Motstanderne pekte på stor avstand mellom innbyggerne og rådhuset, både fysisk og mentalt. De målbar frykten for sentralisering av tjenester, nedlegging av grendeskoler og utarming av småsamfunnene.

Mange var også bekymret for lokaldemokratiet, manglende representasjon og mulighet for å bli hørt i en større kommune. Studier av kommunereformen i Danmark har vist nettopp slike konsekvenser.

119 kommuner ble likevel samlet til 47 nye kommuner. 428 kommunestyrer ble til 356. Så hva skjedde når selve kommunereformen i seg selv ble et valgkamptema?

I de minste "gamle kommunene" gikk seks prosentpoeng flere velgere til stemmeurnene enn ved foregående valg. Men deltakelsen var høy også blant innbyggerne i de store, gamle kommunene. At det ble et "mobiliseringsvalg" skyldes vel så mye andre brennbare saker: bompengemotstand og klima.

Annonse

En velgeroppslutning på 64,7 prosent er uansett den høyeste deltakelsen i kommunevalg siden 1991.

Forskerne Jan Erling Klausen, Lawrence E. Rose og Marte Winsvold peker på at innbyggerne i kommuner som typisk er «storebror» i den nye kommunen mente sammenslåingen ikke ville bety noe for tjenestetilbudet, for muligheten til å påvirke politiske beslutninger eller for tilhørigheten til kommunen.

I 45 av de 47 kommunesammenslåingene ble da også kommunesenteret lagt til den største kommunen. I 29 tilfeller tok den nye kommunen navn etter den største av de gamle kommunene.

Utkantenes bekymring for å sakke akterut og "bli glemt" i en storkommune kan forstås ut fra disse perspektivene. De mistet åpenbart ikke bare et kommunesentrum, men også uhåndgripelige størrelser som navnet – tett knytta til identitet – og status.

Men mistet distriktene politisk representasjon i de nye, store kommunene? Nei, undersøkelsen viser at i den grad det ble geografisk skeivfordeling, var det sentrum i de nye kommunene som ble underrepresentert etter valget.

Innbyggerne i de små, gamle kommunene mobiliserte og stemte på "sine egne" – de vektet det geografiske tungt og ga personstemmer til politikere fra nærmiljøet. Sånn sett fulgte de opp det partiene hadde gjort, med å nominere kandidater fra utkantene på valglistene til den nye kommunen.

Sentrum ble underrepresentert med i snitt 7,5 prosentpoeng i forhold til folketallet. Det ble altså overkompensert for det mange fryktet: at kommunestyrene skulle bli ubalansert i favør "storkommunen" og sentrum. Distriktene sikret seg ei hand på rattet i styringen av sammenslåtte kommuner.

Det gir utkantene mulighet til å motvirke eller demme opp for utviklingen reformskeptikerne fryktet: endringer i kvalitet, kvantitet og lokalisering av tjenestetilbudet til ulempe for periferien.

Nå presiserer forskerne Johannes Bergh, Dag Arne Christensen og Tor Helge Holmås at kommunereformens effekt på valgdeltakelsen ikke er entydig. Men engasjementet, den politiske interessen og oppslutningen om valg øker når velgerne opplever at noe står på spill. Det er en nyttig påminning for rikspolitikerne på vei inn i stortingsvalgkampen.

Og det virkelig interessante kommer ved neste lokalvalg, når nye kommunestyrer og strukturer har satt seg. Først da vil fasiten komme på om lokalpolitikerne fra utkantene har fått gjennomslag i storkommunen. Og om velgerne opplever at "deres politikere" har representert dem godt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ropstad er ute. Ikke ukulturen