Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Landskapet vi mister

Seterdøra stenges. Nå skal vi betrakte naturen fra Viewpoint Snøhetta.

Urskog? Nei, dette er et næringsbygg, på Kjelvollen i Roltdalen. Foto: Hans Bårdsgård

I hyggelig passiar med Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken, nå SV-er på Stortinget, kom vi inn på hvor mange slags skogtyper det finnes. Begrepet granskog favner både bregneskog, regnskog og blåbærskog her i landet.

Så kom vi inn på at skogen og landskapet har en annen akse enn den biologiske. Den er vel så mangfoldig. Blåbærskogen kan også være soppskog, tyttebærskog, vedskog, juletreskog, elgskog, beiteskog, hjorteskog, tømmerskog. Jeg bruker nesten alle, Haltbrekken bruker flere.

Jeg har ingen turskog. Jeg slutter ikke å se etter elg eller hvordan skogplantene har det på en søndag. Men det er ekstra god tid til å grunne over tonen i et elgspor, eller lukten av trær som tørker etter nattens regn.

Min bestefar og hans bestefar hadde enda flere naturtyper: Kullskog, torvmyr, slåttemyr, staurskog, styvingsskog, barkeskog. Disse typene har gått tilbake i tiår etter tiår, i sinnet og i geografien.

Øst i fjellet har vi enda flere truede landskapstyper: Jernmyrer, kobberberg, kvernfjell. Brudd og gruver lyser mot turgåerne, som ser pittoreske kulturminner. Men det er ikke bygd et eneste kulturminne her. Det er bygd næring og industri. Jeg tenker på folkene som mettet seg og barna i hardt arbeid, som røstet jern og solgte til Roma helt tilbake til 200-tallet. Næring som var, men ikke blir: Dette fjellet er vernet.

En gjeng saueletere passerer et lite verneskilt i plast. Det er ingen glede i de svette maskene som fortsatt vet hva det betyr å spise brød i sitt ansikts sved.

Slik landskap kan måles etter flere akser er også verneverdi noe annet enn et biologisk spørsmål. Det finnes gotiske katedraler i mange land. Men i hvor mange finnes beite- og slåttemarker? Det blir stadig færre setre her i landet. Regjeringen har akkurat utsatt vedtaket om å true den enda litt mer, gjennom å rive setre på Dovrefjell.

Sett fra Viewpoint Snøhetta reduseres ressurser og næringsgrunnlag til en kulisse for søndagsdrømmer.

Naturen, men også vårt natursyn, formes av samfunnsutvikling og politiske vedtak. Når vi bygger skiheis, blir bjørkeskog til slalomløype. Sett fra Viewpoint Snøhetta reduseres ressurser og dynamisk næringsgrunnlag til en statisk kulisse for søndagsdrømmer. Når vi river seterhus, vanskeliggjør bruken, eller bygger rovdyrstammer, blir seterdaler til "villmark".

Oppsummert

Natur og kultur

1 Vi har en uendelig mengde naturbrukstyper i Norge. Mange er truet.

Betraktninger

2 På Dovrefjell skal hverdagshusene fjernes, og helgeturister og viewpoints fremmes.

Glemselens slør

3 Gjengroing og politiske vedtak fjerner norsk utmarksbruk av syne.

Annonse

Bøndene i Jora beitelag kan ikke lenger bruke bruene over Grøna når regnskurene over Dovrefjell gjør elva ufarbar under sauesankingen. Bruene er revet. Bøndene kan kanskje få sette opp nye, hvis de finner de rette skjemaene. Løkka kan ikke slakkes, bare strammes.

Men en gruppe skal frem, dieseldrevet rett over reintråkkene. Den Norske Turistforening kjører buss fra Hjerkinn inn til Snøheim fra juni til oktober, minst 10 passeringer per dag for å fylle 80 nyopprettede overnattingsplasser. Helgeturistene fra byen må få dieselhjelp til å komme seg inn under Snøhetta til kvelds. Mellomledermøter kan jo dra ut på en fredag.

Nylig fant forskerne ei bjørk på over 1400 meter ved Glittertind. Viewpoints og søndagsturer blir innkranset av bjørkekjerr. Medisinen, som er flere setre i bruk og flere arbeidende hverdager i utmarka, trappes ned. Når spor etter tusenårig forvaltning forsvinner, blir noe falskt stående igjen.

Når jeg er i skogen med folk som tror de ser noe urgammelt og sårbart, passer jeg på å vise dem avsagde stubber og svart køl under mosen. Så peker jeg på den nedsunkningen som er en blesterovn for jernproduksjon, og sier: La ingen by deg det bedrag at den uberørte naturen finnes her.

Men det er motstrømsarbeid. Det gror igjen i utmarka og i sinnet, og vi mister utsikten. Stadig færre ser og forstår sporene etter landskapene der vi høstet næring og utkomme, føde og livserfaring mens vi berørte naturen og formet den i vårt bilde slik at en byråkrat i byen en dag skulle kalle den verneverdig.

Jeg står i brynet der den gamle, snart gjengrodde seterveien krysser ei gammel slåttemyr med kjerr i kantene, og tenker: Vil mine sønner vite hva de ser her, når jeg er borte og ikke kan si dem det? Eller vil de sette seg i en installasjon ved Snøhetta og tro de ser villmark?

Jeg tenker på Stein Verstos tekst, sunget av Odd Nordstoga:

"Så snør det i landet: Gløymslesnø.

Borte blir borga og gløymde dei brød.

Som metta dei fem tusen munnar frå korg:

Andlet ber blindt på ei tusenårssorg"

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kua tar og kua gir