Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Landet som var og skal vare

Det er ikke bare festtaler når man snakker om at bønder holder kulturlandskapet i hevd. Eller at beitedyr er viktige klimaarbeidere.

Mennesker har til alle tider tatt grep om og temmet naturen. Her fra kulturlandskap Hjartdal og Svartdal i Telemark. Foto: Oskar Puschmann
Mennesker har til alle tider tatt grep om og temmet naturen. Her fra kulturlandskap Hjartdal og Svartdal i Telemark. Foto: Oskar Puschmann

Der hesten gikk da jeg var lita, er det nå en nordisk jungel av varmekjære lauvtrær. Asken jeg fortsatt husker som tre-fire smale, struttende pinner er blitt et gedigent tuntre.

I havnehagan, der to griser for få år siden endevendte alt, henter vi juletre nå. Gjerdet reiv vi opp i vår.

Mens vi tenker at naturen er bestandig og varig, er landskapet i stor endring. Ikke fjell og fjorder, nødvendigvis, de ligger der til Dovre faller. Men de snaubeitede liene i Sogndalsdalen forblir ikke tette, grønne tepper hvis ikke geitene hvert år lever, bor og eter der.

På samme måte som jordbruksjorda ikke lenger er produksjonsjord når vi bygger den ned med leilighetskomplekser og næringsparker.

Bevisene for hvordan landet endrer seg, ligger rett utafor kjøkkendøra for de fleste av oss. I mange lokalsamfunn har villastrøkene spredd seg som løvetann, veier pløyer seg gjennom skogholt og over myrer, arealkrevende næringsbygg har erstattet åkre.

Sånn har mennesker til alle tider tatt grep om og temmet naturen: Vi har brukt av ressursene, kultivert og lagt under oss jord og skog. Og mange steder har vi bygd ned, endret, fjernet og rett ut sagt ødelagt.

Men jord som ikke lenger dyrkes - eller bygges ned – den er naturen utrulig rask med å ta tilbake. Der bønder trekker seg ut og buskapen ikke lenger går på beite, der tar bjørka villig over. Der vokser brennesle, tisler og villbringebær, osp, or, rogn og hassel.

2,5 millioner sau, geiter og kyr beiter årlig over hele landet. Forsvinner de, tar villniset over. Og før vi veit ordet av det, er brakklagte jorder overtatt av åtte meter høye graner. Utsikten er borte.

Gjennom 16 år har Oskar Puschmann, landskapsgeograf og forsker hos Nibio, dokumentert endringene. Hvordan Norge bygges ned og gror igjen, og hvordan det får konsekvenser.

Det er ikke bare festtaler når man snakker om at bønder holder kulturlandskapet i hevd og krattskogen unna. Det er ikke pompøst eller svulstig, det er reine fakta.

Hvis vi vil, kan vi trekke på skuldrene og tenke “ja ja, verden er i endring, naturen er i endring, Norge, folk, dyr og levemåten vår er i endring”.

Annonse

Da Oskar Puschmann ble født, i 1960, var det over 200.000 bønder i Norge. Femti år seinere er det i underkant av 40.000. De er absolutt klar over det, de som er igjen – forvalteransvaret. For bøndene sitter det i ryggmargen.

Det blir også brukt som ett av argumentene i #Bondeopprør. Bøndene tar ikke bare det daglige ansvaret for vår essensielle matproduksjon - og bør ha en inntekt som står i stil. Som Puschmann sier, er “landbrukets sluttpris også den arven det er å ta vare på landskapet og det biologiske mangfoldet”.

Bøndene skjøtter også vår felles tradisjon og kulturarv, dyrker og røkter naturen sånn vi kjenner den. Det er drift og bruk med lang horisont, bærekraftig og med tanke på neste generasjon.

Jo færre bønder, desto vanskeligere for dem som er igjen å opprettholde landskapet sånn vi kjenner det. Det er ikke så rart at gammeldags seterdrift er tungvint og ulønnsomt.

Når maskinene blir større og større er det fysisk vanskelig å drive små, usammenhengende og ukringe jordlapper. Landbruket blir intensivert og effektivisert.

Det er lett å tenke at det handler om å ivareta det vi synes er postkortpent og idyllisk, med en eim av gamle dagers husdyrhold der hver eneste ku hadde navn. Et slags nasjonalromantisk turistreklame som mest av alt kan brukes av reiselivsnæringa.

Og ja, det er også en del av det. Noe av nordmenns stolthet og selvbilde - den salgbare sida av å være et pottitland av bønder og fiskere - er knytta til hva vi ønsker å vise fram til tyskere, japanere og amerikanere når de igjen kan feriere i vår storslåtte natur.

Da søker de seg helst bort fra "grønne tunneler" langs fylkesveiene uten utsikt og leier seg helst ikke inn i betongkomplekser uten utsikt eller grøntarealer rundt.

Men utmarksbeiter og ødehus som gror ned har en større betydning enn det som kan regnes inn i et markedsføringsbudsjett for tilreisende. Det er arealbruk for sjølforsyning og matsikkerhet, det er tilrettelegging for at jordbruket og bondeyrket skal være lønnsomt.

Og så handler landskapspleie og beite om bærekraft og biologi, om naturvern og artsmangfold. Om truede insekter og sjeldne dyr, klimaendringer og ressursutnyttelse. Ifølge Sabima er 2355 arter trua i her i landet.

Endringene i bruk og skjøtsel av naturen påvirker alle artene som bor der uten at vi tenker over dem, alle som bidrar til kretsløpet og tannhjulene i økosystemet.

Når du fordyper deg i denne sommerens før og nå-bilder av Norge i Oskar Puschmanns serie Tilbakeblikk kan du huske på at kulturlandskapet - og landskapsendringene - slett ikke bare handler om den naturen vi ser. Noe av den forsvinner foran øynene på oss.

Neste artikkel

Inntektsgapet må vekk