Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

KrF og Venstre i faresonen

Er det virkelig mulig at både KrF og Venstre kan havne under sperregrensa samtidig?

I samme båt: På bildet hadde KrF-leder Knut Arild Hareide sagt nei til regjeringssamarbeidssamtaler i 2017. I dag er det andre boller. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
I samme båt: På bildet hadde KrF-leder Knut Arild Hareide sagt nei til regjeringssamarbeidssamtaler i 2017. I dag er det andre boller. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Velgerne lar seg ikke imponere av Venstre i regjering. De lar seg heller ikke inspirere av KrFs vei til regjeringsforhandlinger.

Såpass er tydelig for den som følger meningsmålingene. Dagens måling for Nationen og Klassekampen bekrefter bare tendensen: Mens Sp er så stort at de alene bærer "det historiske sentrum" til et sammenlagt ganske høyt nivå, er KrF og Venstre i faresonen. Spesielt for Venstre bør varselklokkene ringe: De vipper ikke rundt fireren, de vipper vel så ofte rundt tre-eren. Og der er det vondt å vippe.

Men det er likevel store forskjeller på de to partienes posisjon. Blant annet fordi Venstre er fastboende i faresonen: Partiet er det eneste av de tre historiske sentrumspartiene som ikke kan skilte med en eneste reell boom de siste femti årene. Det nærmeste de kom var 5,9 prosent i valget i 2005. Samtidig har partiet igjen og igjen vist spådommer om dets forestående politiske endelikt til skamme.

Annonse

Det er mulig strategiske Høyre-velgere er en viktig del av dette Venstre-grunnfjellet. At Venstre alltid faller under sperregrensa når det ymter frempå om uavhengighet i en stortingsvalgkamp, er et solid tegn på det. Men uansett hvordan du vrir og vender på det: Partiet forgår ikke så lett.

For KrF, derimot, er faresonetilværelsen helt ny. KrF-ere er ikke vant til at å falle ut av Stortinget er en reell mulighet. Når partiet nå går i regjeringsforhandlinger med Frp, er det uttrykk for desperasjonen slitasjen som Solberg-støtteparti har skapt.

Velgerne har ikke kommet strømmende. Verken Hareides rødgrønne løp eller Ropstads blåblå ga merkbare utslag på målingene. Foreløpig kan KrF-erne trøste seg med at de potensielle velgerne rett og slett vil vente og se. Men den unnskyldningen varer ikke evig.

Før eller senere må KrF se velgerne i øynene og si "dette er det vi har fått til". Etter forhandlingene, og eventuelt etter tid i regjering. For KrF-erne må det være en alvorlig bekymring at Venstre er der allerede – og at velgerne har vendt dem ryggen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den norske staten og maktas logikk