Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kreftene som kan sprenge EØS

Etter 25 år står EØS-jaet omtrent like solid som EU-neiet i norsk opinion. Men i 2019 kan Norges støttemedlemskap i EU møte sin største utfordring noensinne.

Snakket brexit: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide, Liechtensteins utenriksminister Aurelia Frick, Islands utenriksminister Gudlaugur Thor Thordarson, EUs brexit-forhandler Michel Barnier og økonomiminister Emil Karanikolov fra Bulgaria, som var formannskapsland i EU i fjor høst. Foto: Johan Falnes / NTB Scanpix

Hvordan ville Norge sett ut i dag hvis et flertall av nordmennene som gikk til stemmeurnene i 1994 stemte ja i stedet for nei? Hvis vi også hadde hatt en folkeavstemning om EØS-medlemskap og endt med å vrake også det? Eller hvis forhandlingene med EU i for- og etterkant av folkeavstemningen ikke hadde vært ledet av en Ap-regjering?

Vi vet ikke. Vi kan selvsagt se på Sverige og Finland og prøve å trekke konklusjoner om et hypotetisk Norge i EU. Vi kan se på Sveits og forsøke å forestille oss at vi gjorde som dem. Men verken Sverige, Finland eller Sveits er Norge. Forskjellene på dem og oss skyldes fundamentale uliheter mellom industridrevet, bankdrevet og oljedrevet økonomi.

Siden finanskrisen har Norge hatt en så annerledes europeisk økonomi at alle tilløp til EU-debatt her har vært hypotetiske. Ingen flytter inn i et brennende hus, som den tidligere britiske utenriksministeren William Hague en gang sa om euroen. Svært få nordmenn opplever det som aktuelt å melde Norge inn i et EU der så mye åpenbart ikke er på stell.

Det er imidlertid ingen som hopper fra en båt som flyter, og ut i iskaldt havvann midt i stormen, heller. Uroen i verdensøkonomien har ikke rammet Norge spesielt tungt foreløpig. Derfor er det stø kurs som styrer Norges forhold til EU. I Nationens siste meningsmåling sier 25 prosent av de spurte at de ville stemt ja til EU, mens bare 21 prosent av de spurte sier de ville stemt nei til EØS. 63 prosent ville stemt nei til EU, 60 prosent ja til EØS.

Tallenes tale er temmelig tydelig. Folkedypet roper ikke akkurat etter en EØS-debatt.

Så nå sitter vi her, på Europas overnasjonale venterom, sammen med våre venner i Liechtenstein og på Island, og venter på brexit.

Alt er ikke bare fryd og gammen. NHOs nye sjef Ole Erik Almlid frykter at britene kommer veltende inn i EØS og sprenger hele prosjektet. I fagbevegelsen har den tradisjonelle LO-venstresidas uendelige EU-kamp begynt å få vann på mølla etter en serie uheldige rettsavgjørelser i arbeidsrettsspørsmål. Og i Frp ser deler av partiet endelig ut til å ha fått med seg at å gi EU skylden for innvandring fra land utenfor EU er en magnet for Facebook-klikk og potensielle velgere. Dette er diametralt motsatt norske EU-motstanderes tradisjonelle kritikk av "Festning Europa". Begge synspunkt kan rett og slett ikke være sanne samtidig. Like fullt betyr Frp-ernes EU-sving en potensielt svært viktig maktforskyvning i EU-motstandernes retning.

Annonse

EØS-medlemmer tåler ikke hva som helst. Det er sprekker i EØS-fasaden.

Makten er forskjøvet på flere fronter. Flere enkeltsaker har vist at selv om EØS-avtalen står sterkt, slukes ikke enkeltdirektiv fra EU automatisk med hud og hår. Tvert imot demonstrerer Ap-landsmøtets 2011-nei til postdirektivet, protesten mot konkurranseutsetting i kjølvannet av EUs jernbanedirektiv, og ikke minst striden om energibyrået ACER, som skapte bølger i Norge og fortsatt raser på Island, en tydelig trend: EØS-medlemmer tåler ikke hva som helst. Det er sprekker i EØS-fasaden.

Årsaken er enkel. Ingen vil ha dyrere strøm hvis de kan slippe, et dårligere posttilbud enn de er nødt til, eller togruter hvor bunnlinja til en profittmotivert aktør har skylda for både overfylte kupeer, store forsinkelser og buss for tog.

Ingen av disse grepene skyldes EU ene og alene. De tas av regjeringer som må ta ansvar for hva de driver med. Og et offentlig eid NSB er definitivt ingen pålitelig garanti mot buss for tog. Men EØS brukes ofte som murbrekker eller påskudd for upopulære grep, selv når avtalen åpner for å si nei.

Oppsummert

Populær

1 EØS-avtalen har fortsatt meget bred oppslutning i den norske befolkningen.

Overfladisk?

2 Men hvor dypt stikker denne EØS-entusiasmen egentlig? Begynner du å pirke i overflaten med upopulære EU-direktiver, stiger skepsisen raskt.

Økonomien avgjør

3 Mange av faktorene som førte til brexit, finnes også i Norge. Foreløpig er imidlertid økonomien såpass sterkt at de ikke gir stort utslag.

Det var den strategien britenes statsminister David Cameron snublet katastrofalt med da han skrev ut folkeavstemning for å knekke EU-motstanderne i sitt eget parti.

Resultatet ble en politisk smell som runger den dag i dag. Og flere av ingrediensene som ga brexit gjør seg gjeldende også i Norge: En knallblå regjering med stadig mer markeringsvillige innvandringskritiske EU-motstandere, liberale EU-tilhengere som er slitt ned til stumpene av regjeringsdeltakelse, et arbeiderparti som framstår som usikkert på veien videre, sterk EU-skepsis på landsbygda og fremadstormende EU-motstandere på ytre venstre.

Hvileputen for EØS-tilhengerne er at økonomien er god - og ikke minst at den fortsatt er bedre enn i EU. Hva om det endrer seg? Hva om EØS-tilhengerne mister grepet om LO, og/eller at et Frp i valgkampmodus kobler innvandring og EØS? Da kan EØS-lojaliteten i befolkningen vakle. Med mindre brexit viser seg å bli et skrekkeksempel.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi må hente barna